Militærbaser og geostrategisk kamp desember 4, 2008
Posted by Sjur Cappelen Papazian in Krig, Militærindustrielle kompleks, USA.Tags: American Friends Service Committee, Central Asian Cooperation Organization, Chalmers Johnson, CODEPINK, Collective Security Treaty, Common Economic Space, Commonwealth of Independent States, Diego Garcia, Eurasian Economic Community, Fellowship of Reconciliation, full-spectrum dominance, Global Exchange, Harold Pinter, imperialisme, International Fellowship of Reconciliation, Joint Vision 2020, Luis Angel Saavedra, Marin Interfaith Task Force, militærbaser, No Bases Network, Okinawa, Organization for Democracy and Economic Development, Rafael Correa, Southwest Workers Union, Status of Forces Agreement, United for Peace and Justice, US Central Command Air Forces, Vicenza, Women's International League for Peace and Freedom
add a comment
Land som England, Russland, Kina, Italia og Frankrike har militærbaser utenfor deres territorium, men USA er alene ansvarlig for 95 prosent av de utenlandske basene. ”Med mer enn 2.5 millioner mennesker ansatte rundt om på planeten og med militærbaser spredd over hvert kontinent er det på tide å å komme i klarhet med at vårt amerikanske demokrati har dannet et globalt imperium”, skrev Chalmers Johnson i hans nye bok Nemesis: The Last Days of the American Republic.
Joint Vision 2020, et dokument publisert i mai 2000 av det amerikanske forsvarsdepartement erklærte behovet for såkalt «full-spectrum dominance» på slagfeltet, som vil si over hele verden. Joint Vision 2020, som tar for seg de militære trusler som kan oppstå frem til 2020 og mulige svar på disse, danner grunnlaget for USAs militære doktriner. Målet er å få herredømme i vann, på land, i lufta og i rommet. USA har i offentlige kilder 737 baser i 130 land, selv om mange mener at det riktige antallet er over 1000, og har som mål å kunne angripe et hvilket som helst land i løpet av 5 minutter.
NWO out of Chaos: The Coming Eeconomy
G20 agree action plan to revive global economy
World Leaders Refuse to Shake Bush’s Hand at G20
The Coming US Economic Collapse 2008 2009 Will Be Worse …
militærbaser:
Why Does US need Military Bases around the World
Film: Amerikanske militærbaser
Rakettskjold:
Rice Lied about Purpose of US Missile Defense Shield in Poland
Russia to deploy missiles against US threat
New Cold War Segment from Neocon Wars
Russian Missile Move Challenge to Obama?
USA i Irak:
US Permanent Military Presence in Iraq
Film: Amerikanske militærbaser i Irak
Krig om olje:
The Oil Factor: Behind the War on Terror part1
The Oil Factor: Why We are in Afghanistan? OIL
Blood for Oil: A Pipeline in Pakistan
The REAL Reason Why Bush Wants to Attack Iran
The Truth about the Georgia Conflict
History of Oil:
History of Standard Oil (Exxon)
JD Rockefeller, Granpa Bush and the Nazis –
George Bush & Bin Laden Inc., War for Oil
Saudi Royal family oil and foreign investment
Iran:
US ‘escalates covert Iran missions’
Covert US operations in Iran – Another George Bush war?
Iraq:
Inside Iraq – Iraq oil law – 20 June 08 – Part 1
Foreign companies vie for profit from Iraq’s oil – 30 Jun 08
Alan Greenspan: «The Iraq war is largely about oil»
Iraq signs multi-billion dollar deal with Shell – 23 Sep 08
Arundhati Roy:
We – Arundhati Roy – The UNOCAL Pipeline
Wars for Corporate Globalization
I et engasjement i den globale kampen mot militarisme møttes i fjor 400 aktivister fra 40 land i Ekvador, hvor Bush administrasjonens støttespiller hadde tapt valget i 2006, fra 5-9 mars for å danne et nettverk for å bekjempe utenlandske militærbaser. Konferansen begynte i Quito. Deretter reiste deltagerne i en busskaravane gjennom landet, noe som kulminerte i en protest i byen Manta, stedet for en amerikansk militærbase, hvor 400 amerikanske soldater er stasjonert som en del av Eloy Alfaro luftbasen. Urbefolkningsgrupper, katolikker og menneskerettighetsorganisasjoner i Ekvador protesterte mot etableringen av den amerikanske militærbasen i deres havneby Manta, som de ser på som et brudd på deres frihet, autonomi og suverenitet, og en mulig trussel for miljøet.
USA har blandet seg i flere konflikter enn noe annet land i dette århundret. I etterkant av den andre verdenskrig har USA, styrt av den globale kapitalisme, gjennom diplomatisk press, sanksjoner, økonomisk krigføring, drap av folkevalgte presidenter og militære intervensjoner satt opp et globalt system av såkalt vennligsinnede regjeringer.
USA utøver økonomisk makt gjennom sine multinasjonale konserner og militærmakt gjennom tusenvis av militærbaser verden over. USA er tilsluttet multilaterale militærallianser som NATO, CENTO, ANZUS, OAS, RIO-traktaten og Manilatraktaten, og landet har bilaterale avtaler, forsvars- eller baseavtaler, med Antigua, Bahamas øyene, Bermuda, Filippinene, Grønland, Japan, Liberia, Marokko, Spania, Sør-Korea, Taiwan, Trinidad og Tobago.
Luis Angel Saavedra, leder av en av de ekvadoriske organisasjonene som støttet konferansen sa ”Vi har arbeidet mot basen i Manta i de siste syv årene og denne konferansen føles som kulminasjonen av hele denne kampanjen. Den vil styrke president Correas posisjon for å stenge basen. Vår befolkning er bedre skolert etter all publisiteten vi har mottatt. Og vi har nå et nettverk til å utveksle strategier og erfaringer med folk over hele verden. Jeg tørr kalle det en stor suksess.”
Correa, som har kritisert den neoliberale politikken til tidligere ekvadoriske presidenter og president Jamil Muhuads avgjørelse i 2000 om å adoptere den amerikanske dollaren som landets offisielle valuta, men har akseptert både neoliberalismen og dollaren og sagt at landet ikke var en del av den revolusjonære bolivariske bevegelse-200 (Revolutionary_Bolivarian_Movement-200 eller MBR-200), den politiske og sosiale bevegelsen den venezuelanske president Hugo Chávez grunnla, selv om han anså Hugo Chávez som en personlig venn.
Som en reaksjon på Chavez’ sammenligning mellom president Bush med Satan sa han det var urettferdig overfor satan. Han sa Bush var verre enn Satan og at han heller vil kutte av seg armen enn å fornye avtalen med USA om å la amerikanske soldater bruke en antinarkotika luftbase i landet. Correa har bedt USA om å stenge basen i Manta, selv om han også har sagt at ”Vi kan forhandle med USA vedrørende en base i Manta, og hvis de lar oss ha en militærbase i Miami, hvis det ikke er noe problem, så kan vi akseptere det.”
Harold Pinter Nobel Prize Lecture
Harold Pinter—Nobel Lecture: Art, Truth & Politics — Global Issues
Nobelprisvinner Harold_Pinter spurte i sitt Nobel fredsprisforedrag Kunst, sannhet og politikk blant annet ”Hvor mange mennesker må du drepe før du kvalifiserer til å bli beskrevet som massemorder og krigsforbryter? Ett hundre tusen? Mer enn nok, ville jeg ha trodd.”
Pinter kritiserte et brutalt, foraktet og ubarmhjertig USA, som i følge Pinter har 15.000 soldater og minst 15 baser i Storbritannia. ”De har vært der i over 60 år, men ingen snakker om det. Vi tar det for gitt. Men faktumet er at amerikanerne har tatt makten i verden, et kvelertak på verden, noe som er ekstraordinært farlig.”
I følge Pinter: ”Mens USA er det mektigste landet verden noen gang har sett, er det samtidig den mest avskydde nasjonen som verden har sett.” ”Folk glemmer ikke. De glemmer ikke døden til deres venner, de glemmer ikke tortur og ydmykelse lemlesting, de glemmer ikke urettferdighet, de glemmer ikke undertrykkelse, de glemmer ikke terrorismen av den overveldige makt. Ikke kun glemmer de ikke. De vil slå tilbake.”
Et nettverk av lokale grupper som kjemper mot det enorme amerikanske militærkomplekset er helt klart en asymmetrisk kamp, men samfunn har forsøkt å få det til i årtier. Deres bekymring stammer fra miljø ødeleggelser, konfiskering av jordbruksland, misbruk av kvinner, undertrykkelse av lokal kamp, kontrollen av resurser og en bredere bekymring vedrørende militær og økonomisk dominans.
Titusener har demonstrert i Vicenza i Veneto regionen i det nordlige Italia mot den planlagte ekspansjonen av en amerikansk militærbase her. For i denne perioden av såkalt permanent krig bomber den amerikanske krigsmaskinen, det amerikanske forsvarsdepartement, sivile rundt om i verden samtidig som den i sin krig mot verden både hjemme og i utlandet er verdens største forurenser. Den produserer mer farlig avfall per år enn de fem største amerikanske kjemiske selskapene til sammen.
Film: Howard Zinn on Vicenza Italy, US Empire Military Base
Protester er det også mot den amerikanske militærbasen på øya Diego Garcia som ble avfolket på 1960- og 70-tallet av det britiske utenrikskontor for å gi plass til en amerikansk militærbase. Menneskerettighetsgrupper hevder at basen blir brukt av USA for kontroversiell fangeoverføring, slik man også gjør i Guantanamo Bay.
Tilstedeværelsen av det amerikanske militære, 63 år etter Andre verdenskrig, er en stor irritasjonskilde for borgerne i Japan, Korea, Tyskland og Italia. Omkring 6.000 okinawanere demonstrerte tidligere i år mot forbrytelser utført av amerikanske soldater og krevde en mindre militær tilstedeværelse på de sørlig japanske øyene etter arrestasjonen av en marinesoldat for å ha voldtatt en skolejente. I følge Okinawas borgermester Mitsuko Tomon: ”Forbrytelser og ulykker på grunn av militærbasen har skjedd over og over igjen og Okinawa har protestert med forsterket sinne mot både USAs og Japans regjeringer. Men hver gang har vår stemme blitt stanset og det har ikke vært noen slutt på de forferdelige forbrytelsene.”
Titusener av irakere fra arbeiderklassedistriktene i Sadr City marsjerte i oktober i Baghdad for å motsette seg den irakiske regjerings statsminister Nouri al-Maliki i å sluttføre en sikkerhetsavtale med Bush administrasjonen, den såkalte Status-of-Forces Agreement (SoFA)-avtalen, eller So far, som omfatter relasjonen mellom Irak og USA i den kommende perioden. Pakten, som man jo kan forstå på så ulike sett (se tidligere blogg) er ment å gi en slags legalitet for den pågående okkupasjonen av Irak av det amerikanske militære etter at FN mandatet utgår den 31. desember. I tillegg ønsker Bush å ha det på sin kappe at man kom frem til en avtale før han gikk av. Men basert på historie er en ting klart og det er at en SoFA med Irak vil bety en permanent amerikansk militær tilstedeværelse, noe som det allerede har blitt lekket ut om av Bush administrasjonen.
New York Times rapporterte nylig om en ”tilsynelatende evolusjon” i presidentutvalgte Barack Obamas tenkning vedrørende Irak, og siterte en nylig erklæring vedrørende hans plan om å holde en ”gjenværende styrke” i landet og hans ord om å «høre på rådene til mine kommandører» ettersom han forbereder seg til å overta kommandoen over de amerikanske styrkene. Ved Pentagon og de militære hovedkvarterene i Irak har svaret på hans og hans nasjonale sikkerhetsgruppe erklæringer vært lik ”senioroffiserenes samlede åndetrekk” kunne Times rapportere. ”Ordene lød for dem som om den nye presidenten ville ta en målrettet tilnærmelse på spørsmålet om styrkenivå.” Realiteten er nemmelig den at det ikke er noen ”evolusjon.”
Dem som tok seg tid til å se nærmere på Obamas kampanje 20 retorikk om en ”endring” og en slutt på Irak krigen så tidlig at hans Irak plan kokte ned til en nedskalering og rebranding av okkupasjonen. Mens han fokuserte hans forpliktelse om å trekke ut de amerikanske kampstyrkene fra Irak i løpet av 16 måneder (noe som enten kan eller ikke kan hende) sa han alltid fra om at hans mål er å beholde en ”gjenværende styrke” i Irak i den nærmeste fremtid. ”Gjenværende” blir definert som ”kvantiteten som er igjen i etterkant av prosessen”, noe som tilsier at styrkene Obama planlegger å ha en styrke i Irak også etter at han har utført hans såkalte tilbaketrekningsplan. Uansett hvordan Obama velger å benevne sine styrker i Irak er faktumet det at de vil være okkupasjonsstyrker.
Det har også vært en rekke protester mot rakettskjoldet. For eksempel sendte amerikanske antikrigsaktivister og intellektuelle et åpent brev til statssekretær Condoleezza Rice i anledningen av hennes tur til Prag hvor det blant annet het seg at ”Vi protesterer mot den amerikanske radaren i Tsjekkia.” Og i sist måned demonstrerte flere hundre mot den planlagte radarbasen i Prag med krav om at den ikke skulle bli etablert og at regjeringen som bifalte det skulle gå av.
Film: Worldwide protests against US military bases
Krigen i Sørvest Asia handler om mye mer enn penger og olje, den gjør dem i stand til å opprette store militærbaser som vil være viktige for dem i fremtiden. I følge en hemmelig plan for å bevare kontrollen over Irak vil Bush ha 50 militærbaser, kontroll over irakisk luftrom og legal immunitet for alle amerikanske soldater og kontraktører. Dette var etter at Bush tidligere i år, etter press fra Demokratene om å trekke seg ut av Irak, sa han ikke så for seg permanente amerikanske militærbaser i Irak, men amerikansk tilstedeværelse langt nok ut i fremtiden til å kunne garantere at demokratiet ble innført i landet. Nylig har en sivil ansatt i det amerikanske oljeselskapet Halliburton og regjeringskontraktør KBR hevdet i rettssak at selskapene utsetter flere tusen arbeidere for helsefarlige, forurensede forhold ved den største amerikanske installasjonen i Irak.
Det neste skrittet kan være å utføre forebyggende kriger i Andes-regionen. USA har militærbaser rundt hele regionen nå og det er utplassert militære styrker. Kolombia og Venezuela er begge, og spesielt Venezuela, betydelige oljeprodusenter, og det finnes mer andre steder, som i Ekvador og til og med Brasil.
Borte fra diskusjonen om konflikten som pågår i Andes over en kolombiansk militær innfall i Ekvador for der å drepe en geriljaleder er rollen det amerikanske militære har på konflikten. Denne går langt dypere enn å forsyne Kolombia med satellittetterretning der hvor det er geriljaleire: de to landene har ulike svar på Washingtons forsøk på militarisere regionen. Mens Ekvador foreslår et forbud mot all utenlandsk militær tilstedeværelse, søker Kolombia et enda nærmere forhold til USA og ønsker våpen, etterretning og soldater, et ønske USA, som sedvanlig, har svart svært udiplomatisk på.
Da det kolombianske militære gjorde sitt kontroversielle inntog i Ekvador tidligere i år gjorde de mer enn å få fjernet en leir full av venstre kolombianske geriljaer. Raidet kan ha tatt med seg en 70 millioner dollar amerikansk luftbase i tillegg. Ekvadors Rafael Correa sa han var overbevist om at USA hjalp Colombia i angrepet og styrket hans mistanker om at amerikanske etterretningsbyråer hadde infiltrert Ekvadors væpnede styrke og politi, noe som synes å tyde på at Ekvador ikke vil fornye kontrakten for den amerikanske antinarkotika overvåkningsbasen ved Manta ved Ekvadors Stillehavskyst. For Correa er den politiske prisen å måtte betale for å la basen bli værende høyere enn fortjenesten.
En annen mulighet er Iran. Med amerikanske militærstyrker i Afghanistan og i Irak, i tillegg til baser i Tyrkia og Sentral Asia, er Iran praktisk talt omringet. Samtidig flytter USA sine kaldkrigsbaser fra Europa og Asia til Afrika, til land som Uganda, Djibouti, Senegal og Sao Tome og Principe hvor fleksible småskalabaser eksisterer eller vil bli bygd, og Sørvest Asia for å ”bekjempe terrorisme” og ”forsvare oljekilder.”
Maktpolen i øst
Både president Putin og president Hu ga ordre om aktivering av 10 Combat Ready Divisions og spesialstyrker i Uzbekistan og Kyrgyzstan for å imøtegå de økte aggressive trekkene til USA i den kaspiske oljeregionen i Sentral Asia. Regjeringene til begge landene ba USA forlate landene, noe USA har gått med på så raskt som militæroperasjonene i Afghanistan og Irak er overstått.
Sist måned ble fremtiden for de to utenlandske militærbasene i Kyrgyzstan klarere. Under et besøk av en russisk delegasjon sa en militæroffiser at den russiske basen ved Kant vil være der for alltid. Samtidig har den kyrgyziske presidenten Kurmanbek Bakiev blitt sitert av en russisk avis tidligere i år for å sagt at den USA-ledede koalisjonen kan bli værende i Manas basen så lenge det er sikkerhetsproblemer i Afghanistan, og så lenge USA går med på å betale 100 ganger mer enn det tidligere har blitt forhørt om. Kyrgyzstan reiste nylig leiekontrakten for Manas basen fra 2.6 millioner dollar til 150 million dollar.
Den regionale post-Sovjet sikkerhetsgruppen Collective Security Treaty (CST) vokste ut av rammeverket til Commonwealth of Independent States, som er en regional organisasjon bestående av de tidligere Sovjet republikkene, som vil si av Armenia, Azerbaijan, Belarus, Georgia, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Moldova, Russland, Tajikistan, Turkmenistan, Ukraina og Uzbekistan, men hvor Turkmenistan kun er et assosiert medlem, Georgia har erklært at det ønsker å trekke seg ut og Ukraina, som er et deltagende land, men ikke legalt et medlemsland.
Commonwealth of Independent States, som er en løs konføderasjon sammenlignbar med det opprinnelige European Community heller enn dagens EU, ble grunnlagt den 8. desember 1991 av Belarus, Russland og Ukraina da ledere av de tre landene møttes i Belarus og signerte en Creation Agreement vedrørende oppløsningen av Sovjet og dannelsen av CIS som en etterfølger til Russland.
CSTO begynte først som en Collective Security Treaty (CST) som ble signert den 15. mai 1992 av Armenia, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Russland, Tajikistan og Uzbekistan, i Tashkent. Azerbaijan signerte avtalene i september 1993 og Georgia og Belarus i desember 1993. Avtalen trådte i kraft den 20. april 1994. CST skulle vare i en 5-års periode hvis den ikke ble fornyet. I april 1999 signerte kun 6 medlemmer av CST en protokoll som fornyet avtalen for en ny 5-års periode.
Azerbaijan, Georgia og Uzbekistan trakk seg ut av samarbeidet med CST. Samtidig gikk Uzbekistan inn i Organization for Democracy and Economic Development (GUAM) gruppen etablert i 1997 av Georgia, Ukraine, Azerbaijan og Moldova. GUAM blir sett på som en motsats til den russiske innflytelsen i området, en slags buffersone, som utfordrer russisk innflytelse i regionen på tros av at medlemslandenes ledere gjentatte ganger offisielt har benektet at de løper USAs æren og har erklært villighet til å utvikle et nært bånd med Russland. For eksempel har Azerbaijan, gruppens viktigste energimakt, unngått å ha kontroverser med Russland i de seneste årene.
I følge den ukrainske presidenten Viktor Yushchenko satte GUAM charteret, som ble signert under et møte med de fire medlemslandene i Yalta juni 2001, opp mål for samarbeid, slik som å fremme demokratiske verdier, sikre stabil utvikling, bedre internasjonal og regional sikkerhet og fremme europeisk integrering, noe som for det aller meste vil si liberalisering, privatisering og fri markedspolitikk.
I 2005, samme år som Uzbekistan trakk seg fra GUAM, utførte CSTO en felles militærøvelse og i 2006 gikk inn Uzbekistan inn i CSTO for å danne et nærmere forhold til Russland. I 2007 hadde Kyrgyzstan presidentskapet i CSTO. Samme år signerte CSTO en avtale med Shanghai Cooperation Organisation (SCO), en gjensidig sikkerhetsorganisasjon grunnlagt i den tajikiske hovedstaden Dushanbe for å styrke samarbeidet vedrørende saker som sikkerhet, kriminalitet og narkotikatrafikk i 2001 av Kina, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Russland, Tajikistan og Uzbekistan, hvor av alle med unntak av Uzbekistan hadde vært medlemmer av Shanghai Five som ble grunnlagt i 1996, men som endret sitt navn etter Uzbekistan kom med i 2001.
I oktober 2007 ble CSTO medlemmene enige i en større ekspansjon av organisasjonen som skapte en CSTO fredsbevarende styrke som kunne bli satt inn under et FN mandat eller uten et av dets medlemsstater. Ekspansjonen tillot også alle medlemsland å anskaffe russiske våpen til den samme prisen som Russland. Den 29. august 2008, tre dager etter at Russland hadde anerkjent uavhengigheten til både Abkhazia og Sør Ossetia, annonserte Russland at det ville søke om CSTO anerkjennelse for begge landene. Den 5. september 2008 mottok Armenia presidentskapet i det roterende CSTO.
Eurasian_Economic_Community (EurAsEC, EAEC eller EEC), som vokste ut av CIS Customs Union, ble lansert i oktober 2000 da Belarus, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Russland og Tajikistan signerte avtalen og ble formelt skapt da avtalen ble ratifisert av alle 5 medlemsstater i mai 2001. Alle medlemmer av EurAsEC er også medlemmer av CIS og forholdet mellom de to organisasjonene er mangfoldig. Medlemmene har også avtalt at EurAsEC skal gå sammen med Central Asian Cooperation Organization (CACO), en internasjonal organisasjon bestående av Kazakhstan, Kyrgyzstan, Tajikistan, Uzbekistan og Russland og hvor Georgia, Tyrkia og Ukraina har observerstatus. Med en gjenopplivelse av EurAsEC i 2005 var det mulighet for Common Economic Space agenda å bli innført i dets rammeverk med eller uten deltagelse fra Ukraina, noe som ble konfirmert i 2006 og i oktober 2007 ble det annonsert at en tollunion ville bli dannet av Russland, Belarus og Kazakhstan i 2011 med mulighet for andre land å bli med senere.
Manas basen sør for Bishkek, hovedstaden i Kyrgyzstan, ble etablert av USA i 2001 som en del av dets antiterrorisme kampanje i Afghanistan og er den eneste amerikanske basen i post-Sovjet Sentral Asia siden Uzbekistan kastet ut de amerikanske troppene fra dets territorium i 2005. Stabslederen i den amerikanske luftstyrken, Michael Moseley, som ledet den 9-ende luftstyrke og US Central Command Air Forces (USCENTAF) mens han tjenestegjorde som kombinert luftstyrkekomponentkommandør for operasjoner Southern Watch, Enduring Freedom (OEF) og Iraqi Freedom, og som er medlem av Council on Foreign Relations, sa at ingen av basene i Afghanistan og Irak var permanente, men at USA ville gjøre seg ferdig i Afghanistan og Irak så raskt som mulig.
Q&A: U.S. Military Bases in Central Asia – New York Times
En slags konklusjon
USA er det militært mest slagkraftige land i verden. Landet produserer omkring 50 prosent av verdens våpen, leder an utvikling av militært utstyr og teknologi og har troen på at de er spesielle. Fra og med de engelske immigrantene som kom til USA på slutten av 1620-tallet har troen på at de var Guds utvalgte folk vært sterk. De skulle bygge det nye Israel. De har som eneste supermakt en enorm makt og er nå på god vei til å skape en ny verdensorden og verdens første globale hegemoni.
Gamle imperier var aristokratiske og hierarkiske, USA har lagt seg på en annen linje. USA er populistisk og liberalistisk. Baptisert, evangelisk eller pinsekirke, denne kristne nyfundamentalisme drar sine kilder fra alle former for amerikansk protestantisk gjenoppliving. Den har blitt eksportert til Sør-Amerika, Europa, storbyene i Asia og Afrika. Massachusetts teologen Harvey Cox, som ble kjent med publiseringen av The Secular City i 1965, kaller det for 21. århundres religion. De teokonservative er nok langt verre enn neokonservative. Akkurat som om ikke sistnevnte var ille nok.
Det nye globale nettverket mot militærbaser, No Bases Network, et nettverk grunnlagt av grasrotaktivister som kom sammen fra 40 land og som fremmer saker som kvinnerettigheter, urbefolkningssuverenitet, miljøvern, menneskerettigheter og sosial rettferdighet, vil hjelpe lokale grupper til å dele erfaringer, lære fra hverandre og skaffe støtte for lokale tiltak. Den vil utføre forskning, opprettholde en global webside, publisere et e-nyhetsbrev og sammenkalle regulære internasjonale møter.
Det deltok bl.a representanter fra grupper som:
Fellowship of Reconciliation (FOR), som inkluderer en rekke religiøse ikkevoldsorganisasjoner, især i de engelsktalende landene, og assosiert til International Fellowship of Reconciliation (IFOR), en internasjonal trosbasert ikkevoldsbevegelse skapt under den første verdenskrig i 1914.
American Friends Service Committee (AFSC), et religiøst samfunn av såkalte venner eller kvekere og assosierte organisasjoner som arbeider med sosial rettferdighet, fred og gjenforening, opphevelse av dødsstraff og menneskerettigheter.
United for Peace and Justice (UFPJ), en koalisjon av mer enn 1,300 internasjonale og USA baserte organisasjoner som motsetter seg hva de beskriver som ”vår regjerings politikk med permanent krigføring og imperiebygging.”
Southwest Workers Union (SWU), en grasrotsmedlemskapsbasert organisasjon som representerer over 2500 skolearbeidere, ungdoms- og samfunnsmedlemmer.
Women’s International League for Peace and Freedom (WILPF), dannet i 1915, noe som gjør den til den eldste kvinnefredsorganisasjon i verden.
Global Exchange, en NGO basert i San Francisco, California, dannet i 1988 for å fremme menneskerettigheter og sosial, økonomisk og miljø rettferdighet rundt om på kloden.
CODEPINK, en feministisk anti-krigsgruppe som startet i forkant av invasjonen av Irak og som arbeider for ”positiv sosial endring gjennom kreativ protest, ikke-voldelig direkte aksjon og samfunnsengasjement.”
og det latinamerikanske Marin Interfaith Task Force fra USA.
Tekster
The Worldwide Network of US Military Bases
737 U.S. Military Bases = Global Empire | AlterNet
Et nytt og fruktbart år har begynt
Utnevnelsen av Nobels fredspris til IAEA
Det militærindustrielle kompleks
Synarkiet av sammenfallende interesser
US Military in Europe: The Pentagon’s Eastern Obsession I US Bases in Former Soviet Union I A new Big Game in Central Asia I “The Russian military base protects us. From unemployment and from Turkey” I Central Asians Don’t Need to Choose Between US, Russia, Rice Says I US-Russia Interests on Collision Course I Transforming the American Military into a Global Oil-Protection Service I America’s Empire of Bases I Russia and China call for closure of US bases in Central Asia I Chalmers Johnson on imperial rights I Military Bases in the Contiguous United State I The International Grassroots Summit on Military Base Cleanup I 2000
USA – Irak og Status of Forces Agreement november 27, 2008
Posted by Sjur Cappelen Papazian in Irak - Land og krig.Tags: Coalition Provisional Authority, CPA, Det irakiske utviklingsfond, Development Fund for Iraq, DFI, Kirkpatrick, Kirkpatrick doktrinen, korrupsjon, Nuri al-Maliki, okkupasjon, Sørvest Asia - Irak, Sofa, Status of Forces Agreement, USA
add a comment
I følge teksten US Would Control Profits From Iraqi Oil Exports Under Agreement av Jeremy R. Hammond publisert den 25. november 2008 har det ikke manglet kontroverser omkring hva som har blitt kjent som Status of Forces Agreement (SOFA), eller ”Agreement Between the United States of America and the Republic of Iraq On the Withdrawal of United States Forces from Iraq and the Organization of Their Activities during Their Temporary Presence in Iraq”, mellom regjeringene til USA og Irak. Etter heftig kamp om hvordan skulle bli ble teksten nylig ferdiggjort. Se: Counter Currents.org
US Staying Silent on Its View of Iraq Pact Until After Vote …
US-Iraq: The big picture is a neo-con failure
Iraqi religious leaders unanimously condemn SOFA
Thousands of Iraqis Protest U.S. Occupation!
Iraqis urge government to firmly reject SOFA 7th november 08
Irak
Nylig ble det avholdt demonstrasjon i Baghdad av dem som følger shialederen Moqtada al-Sadr, en innflytelsesrik person viss far ble myrdet i 1999, trolig av Saddam Husseins regime, og som i etterkant av den amerikanske invasjonen organiserte motstand mot okkupasjonen som inkluderte både politiske og militære elementer, mot en pakt som vil la USAs styrker bli værende i Irak frem til 2011. Sadr har kommandoen over al-Mahdi Army, som har truet med å fortsette sin væpnede motstand hvis avtalen går gjennom i den irakiske regjeringen.
Mens regjeringen til statsminister Nuri al-Maliki, som i begynnelsen hevdet den kunne lage en avtale unilateralt med Bush administrasjonen, har gjort at avtalen er gyldig først etter parlamentets samtykke, har Bush administrasjonen hevdet at Senatets samtykke ikke er nødvendig på tross av at avtalen under den amerikanske konstitusjonen må bli anerkjent av av Senatet. Bush administrasjonen vil med andre ord bryte med Artikkel II, Seksjon 2 i Konstitusjonen, noe som ikke er første gang den utøvende bransjen under Bush har erklært for seg selv at makten til å regjere via fiat, noe som trolig fortsatt kommer til å bli møtt med kun liten motstand av den samarbeidsvillige amerikanske Kongressen.
Pakten erklærer i sin introuksjon at begge partene anerkjenner viktigheten av å “bidra til verdensfred og stabilitet gjennom å bekjempe terrorisme i Irak”, og “på den måten stanse agresjon og trussler mot suvereniteten, sikkerheten og den territorielle integriteten til Irak”. Avtalen slår fast at samarbeid mellom de to landene “er basert på full respekt for suvereniteten til hver av dem i henhold til formålet og prinsippene i FN charteret”. Noe som må sies å være temmelig orwelliansk ettersom invasjonen av Irak var en aggressiv handling definert i Nuremberg som “en overordnede internasjonal forbrytelse, som kun skiller seg fra andre krigsforbrytelser i det at det inkluderer i seg selv den akkumulert ondskapen i sin hele”; og at invasjonen i seg selv var et brudd på freden og FN charteret og andre internasjonale avtaler som inkluderer det internasjonale rettsapparat, noe som resulterer i ustabilitet og fremmer terrorisme i Irak. Men det er også et ganske meningsløst språk gitt det faktiske innholdet i avtalen.
Avtalens Artikkel 3 inneholder en klaus som synes å være til stede for å kunne forhindre USA fra å inkludere irakere i sitt ekstraordinære fangeforflytningsprogram gjennom å slå fast at USA ikke kan overflytte ikke-amerikanske personer verken inn i eller ut av landet, men så står det: “med mindre det i følge irakiske lover og reguleringer, inkludert gjennomføringsarrangementer som kan få samtykke fra regjeringen i Irak.” Det er med andre ord et loophole som kan tillate USA å gjøre nettopp det som synes å bli forhindret. Slike såkalte arrangementer kunne bli forstått på et utall måter, og, Bush administrasjonen tradisjonen tro, bety samtykke fra den irakiske presidenten uten samtykke fra parlamentet. I tillegg kommer at USA kan gjøre vold på avtalen og ta såkalte forsvundne personer ut av landet slik saken forholder seg under CIAs fangeoverflyttingsprogram.
Artikkel 4 erklærer at den amerikanske militære tilstedeværelsen er etterspurt “for det formålet av å støtte Irak i sitt arbeid for å opprettholde sikkerhet og stabilitet i Irak”, som er lite sannsynlig grunnet det faktum at de fleste irakerne vil at den amerikanske tilstedeværelsen skal ende og anser den fortsatte okkupasjonen for å være den viktigste årsaken for volden som, på tross av at den har ebbet ut over de to siste årene, fortsetter å forpeste landet. En undersøkelse utført for det amerikanske militæret som ble rapportert i Washington Post kom i fjor frem til at ”Irakere fra alle sekteriske og etniske grupper tror at den amerikanske invasjonen er den primære årsaken for volden mellom dem, og ser avreisen til ”okkupasjonsstyrkene” som nøkkelen til nasjonal gjenforening.”
Demonstranter rev ned en figur av president George W. Bush bærende på en koffert med ordene ”The pact of subservience and shame” der hvor amerikanske soldater tidligere, etter å ha inntatt Baghdad under invasjonen i 2003, hadde revet ned en en statue av Saddam Hussein. Tusener av demonstranter sang og waved irakiske flagg i Baghdads Firdos kryss. De kastet flasker mot figuren og rev den for så å rive den i stykker og sette ild på den. ”Jeg er med dere når det gjelder å kaste ut okkupanten på den måten dere synes passer”, leste en prest med hvit turban opp for demonstrantene i en beskjed fra Sadr med tilrop som ”Gud er stor” fra demonstrantene.
Sadrs støttespillere har gjennomført flere voldelige opprør siden 2003. Med iirakiske snipere seende ned fra takene knelte demonstrantene i bønn og begynte deretter å marsjere mens de ropte ”Aldri, aldri til pakten.” I følge sikkerhetskontoret i Baghdad forløp opptrinnet seg uten voldelig konflikt. Medlemmer av sadristblokken i parlamentet deltok. Sadr aide Hazim al-Araji fortalte Reuters: ”I dag er dagen for irakisk enhet blant arabere, kurdere, alle samfunn i Irak, for å motsette seg sikkerhetspakten. En mann som hjalp til med å rive ned figuren ble sitart av London Times mens han sa: ”På samme måte som da Saddams statue ble revet ned, har nå også Bush falt.”
Den irakiske regjeringen signerte avtalen denne uken og parlamentet vil stemme over den i neste uke. ”Jeg anroper alle blokker i parlamentet om å være forpliktet til eden om holde Irak suveren og uavhengig”, sa sadrist juristen Falah Shanshal. ”Vi har håp om at de irakiske parlamentarikerne ikke vil stemme for pakten.” Maliki fikk stanset sadristenes voldelige opprør sør i Irak tidligere i år, noe som styrket Malikis forhandlingskort. Volden i Irak har nå falt til nivåer som ikke har blitt opplevd siden før invasjonen, men militante grupper utfører ennå angrep.
Pakten, som har blitt anerkjent av begge regjeringer og som nå blir høylytt debattert i det irakiske parliament, krever at USAs soldater skal forlate gatene i de irakiske byene i midten av nesteår og forlate landet den 31. desember 2011. Under avstemning i Iraks kabinett stemte 27 av 28 positivt for avtalen, mens 9 ministere ikke var til stede. Abdul Qadir al-Obaidi, Iraks forsvarsminister, advarte om at hva som skjedde i Aden gulfen vil skje i den arabiske gulfen også uten avtalen og fortsatt tilstedeværelse av amerikanske styrker. ”Pirater vil starte opp i disse havnene på en måte som man ikke en gang kan forestille seg.”
De amerikanske styrkene trenger irakisk arrestordre for å arrestere folk og amerikanske kontraktører vil bli underlagt irakisk lov. Statsminister Nuri al-Maliki har fått viktige innrømmelser fra USA i månedene med tøffe forhandlinger og har dummet ut sadristene for å kreve en fast dato for en amerikansk tilbaketrekking kun for så å gå i mot det etter å ha kommet frem til en. Sadristene har ikke klargjort hva deres praktiske alternativ til pakten er, men krever at USA skal forlate Irak umiddelbart og ikke om tre år. De tviler på at USA vil forholde seg til den fastlagte tidstabellen og hgevder at det kun er en uthaling. Bush har lenge unngått å sette en tidsfrist, mens Barack Obama sier han vil trekke ut kampstyrkene i løpet av 16 måneder.
Mens Sadrs støttespillere motsetter seg pakten i seg selv, har andre grupper uttrykt reservasjoner vedrørende visse detaljer. Pakten gir blant annet USA fullmakt til fortsatt å kontrollere milliarder av dollar av eiendeler fra salg av eksportert irakisk olje holdt i Federal Reserve Bank, New York og inneholder en rekke loopholes som kan tillate fortsatt langtidstilstedeværelse av amerikanske militærstyrker og opprettholde USAs juristikk over forbrytelser begått av amerikanske soldater.
Avtalen erklærer at “USA anerkjenner den irakiske regjerings suverene rett til å be om at USAs styrker skal reise fra Irak. Men anerkjenner ikke det irakiske folks, som vil ha USAs styrker ut av landet umiddelbart og som ser regjeringen som en marionett for USA, suverene rett.
Regjeringer bruker ofte frykttaktikker for å presse gjennom kontroversiell lovgivning. Før USAs invasjon ble medlemmer av Kongressen fortalt at Saddam Hussein kunne angripe østkysten av USA med biologiske våpen fra ubemannede luftfartøy hvis de ikke tillot presidenten å benytte seg av militærmakt mot Irak. Nylig ble medlemmer av Kongressen advart om at det ville bli unntakstilstand i USA hvis de ikke autoriserte den høyst upopulære loven som tok skattebetalernes penger til å kausjonere ut bank- og investeringsselskaper.
Mens det ble malt et trusselbilde for å skremme offentligheten til å støtte avtalen kritiserte Obaidi opponenter for å være konspirasjonsteoretikere. New York Times rapporterte for eksempel at Obaidi ”bekjempet konspirasjonsteorier vedrørende avtalen”, teorier fyrt opp under av den “antiamerikanske shiapresten Moktada al-Sadr” vedrørende “eksistensen av hemmelige avtaler om en lengre amerikansk tilstedeværelse.” Dette samtidig som Obaidi selv fyrte opp under opponentenes frykt gjennom å holde muligheten for at noen amerikanere ville bli trengt i etterkant av datoen for å trekke ut de amerikanske styrkene i 2011 hadde gått ut åpen.
DFI – Det irakiske utviklingsfond
I etterkant av invasjonen, i mai 2003, ble Central Bank of Iraq – Development_Fund_for_Iraq (DFI), Det irakiske utviklingsfondet, skapt som en konto ved Federal Reserve Bank, New York på forespørsel fra den USA innsatte Coalition Provisional Authority (CPA). En del av fondet ble flyttet til Baghdad og Irak og DFI-Baghdad kontoen ble åpnet ved Central Bank of Iraq for kontantutbetalingsfordringer.
CPA fikk ansvaret med å forvalte Det irakiske utviklingsfondet, som var irakiske midler fra Olje for mat programmet og utenlandske kontoer. Fondet mottok penger (1.724 milliarder dollar) fra overtatte og investerte irakiske bankkontoer og fond overtatt av koalisjonsstyrkene (926.7 millioner dollar). Disse pengene ble også brukt under overgangsperioden før DFI ble satt opp. DFI har hovedsakelig blitt betalt for “hveteforsyningsprogrammet, pengevekselsprogrammet, elektrisitets- og oljeinfrastrukturprogrammer, utstyr for de irakiske sikkerhetsstyrkene og for irakiske administrasjonslønner og ministerienes budsjettoperasjoner”.
DFI, som mottok 95 % av regjeringens utbytte fra irakisk oljesalg, ble satt under kontrollen av CPA og den administrative armen til US-UK okkupasjonsstyrkene. International Advisory and Monitoring Board (IAMB), en uavhengig overoppsynsorgans for DFI, ble skapt i FNs Security Council Resolution 1483 (2003) for sikre åpenhet og den finansielle ansvarligheten til DFI. IAMB ble operert fra DFI fra den 22. mai 2003 og frem til CPA ble lagt ned den 28. juni 2004. CPA ekskluderte informasjon på sin webside om overføringer inn og ut av DFI.
CPA eksporterte irakisk olje via oljerørsystem med ikke-funksjonelle metere. Den faktiske mengde olje som ble eksportert ville ha måttet bli beregnet. Det irakiske folk var med andre ord etterlatt i en posisjon hvor de måtte ha tillitt til at CPAs bregninger var ærlige. I oktober 2004 avslørte en undersøkelse utført av IAMB og KPMG CPAs uholdbare bokføringssystem. IAMB feilet i sin oversiktsprosess i flere måneder på grunn av prosedyredisputter og manipulasjon fra USA.
Under denne perioden foregikk illegal eksport av petroleum i hemmelighet fra Irak og en større sum av fond for DFI forsvant uten bokføring. I følge Special Inspector General for Iraq Reconstruction (SIGIR) handlet dette om den nette summen av 8.8 milliarder dollar av de 23 milliarder dollar av irakiske pengene. Etter den 28. juni 2004 administrerte Iraqi Interim Government DFI under IAMBs oversikt i følge FNs Security Council Resolution 1546 og frem til den 31. desember 2006. I juni 2005 kom staben rundt Congressman Waxman’s Committee on Government Reform med en høyst kritisk rapport.
Paul Bremer ledet CPA. Under hans administrasjon ble ambassadør Bremer kritisert for å bruke over 90% av DFI. Mindre enn 5% av de 18 milliarder dollar Kongressen hadde satt til side for gjenoppbygging ble brukt under samme periode. Disse fondene danner Iraq Relief and Reconstruction Fund, som blir kontrollert av Iraq Reconstruction Management Office. USAID spiller også en rolle når det kommer til kontrollen over disse fondene. Siden overflyttingen av suverenitet i juni 2004 har DFI blitt kontrollert av Iraqi Transitional Government.
Den nye avtalen erklærer: “Anerkjennelse og forståelse overfor Iraks bekymringer over krav basert på aksjoner utøvd av det tidligere regime har presidenten av USA utøvd sin autoritet for å forsvare DFI og visse andre eiendeler hvor Irak har en interesse fra USAs juridiske prosess. USA skal være fult og aktivt engasjert når det kommer til regjeringen i Irak med respekt til fortsettelsen av et slik forsvar og med respekt til slike krav. Konsistent med et brev fra presidenten i USA til statsministeren av Irak har USA vil være forpliktet til å assistere Irak i forbindelse med dets forespørsel ved FNs sikkerhetsråd og utstrekke forsvaret og andre arrangementer etablert i Resolusjon 1483 (2003) og Resolusjon 1546 (2003) [sic] for petroleum, petroleumsprodukter og naturgass som har sin opprinnelse i Irak, utbytte og obligasjoner fra salg av dette og DFI.”
I følge Resolusjon 1483: “etableringen av DFI skal være holdt av Iraks sentralbank” og fondet “skal bli betalt ut under ledelse av CPA”. CPA, den gang ledet av Paul Bremer, etablerte DFI i en konto ved Federal Reserve Bank, New York. For å få bukt med 1483 ble DFI holdt på bøkene i den irakiske sentralbank og en del av fondet plassert i Baghdad. Men USA fortsatte med å holde kontrollen av pengene, hvor av flesteparten av dem var i New York.
Mens 1483 stipulerer at fondene skulle bli brukt “for å assistere folket i Irak i gjenoppbyggingen og utviklingen av deres økonomi og for å forenkle assistansen fra det større donorsamfunnet”, har systemet vært herjet av anklager om korrupsjon og manglende regnskap, med milliarder av dollar som det ikke er bokføring overfor. Ytterligere milliarder har blitt betalt til selskaper med kontrakter fra Pentagon. Et slikt selskap er Halliburton. Visepresident Dick Cheney var CEO i Halliburton fra 1995 til 2000.
En Resolusjon 1446 fra juni 2004 erklærte at “Ved oppløsningen av CPA skal fondene i DFI bli brukt alene under ledelse av regjeringen i Irak”, mens det som kommer fra eksportsalg fra olje og naturgass vil fortsette å være i fondet. En rapport fra januar 2004 fra Federal Reserve Bank, New York, hevdet at Bush i mars 2003 utstedte en utøvende ordre om overflytting av fondene kontrollert av den irakiske regjeringen og dets finans- og oljeinstitusjoner til USAs skatteministerium.” Federal Reserve Bank skapte deretter en “Special Purpose Account” for fondene på vegne av skatteministeriet. I følge en Kongress forskningsrapport fra oktober blir om lag 10 milliarder dollar holdt av Federal Reserve Bank, New York, noe som tilsvarer en tredel av Iraks totale reserver av utenlandske penger og gull. Hvis avtalen blir anerkjent av det irakiske parlament vil dette effektivt tolerere USAs fortsatte kontroll over disse pengene fra eksport av irakisk olje med kun en myk anerkjennelse over Iraks bekymring over disse pengene og en tilsløring av irakisk kontroll over kun bruk av pengene for gjenoppbygging og utvikling.
In Iraq, the Job Opportunity of a Lifetime: Managing a $13 Billion Budget With No Experience Washington Post, May 22nd 2004
U.S. accused of depleting Iraq fund : Money is intended for rebuilding use; international board plans to do audit, Baltimore Sun, July 3, 2004
U.S. Funds for Iraq Are Largely Unspent, Washington Post July 4, 2004
U.S. Won’t Turn Over Data for Iraq Audits, Washington Post July 15, 2004
U.S. Won’t Turn Over Data for Iraq Audits Washington Post, July 16, 2004
Audit Finds Fraud, Other Abuses in Iraq Contract Awards, Washington Post July 30, 2004
U.S. Spends Only Small Part Of Funds to Help Rebuild Iraq, Washington Post November 1, 2004
Audit: $9 Billion Unaccounted for in Iraq Frankfort Indiana Times, January 31, 2005
Iraq Authority Made Millions In Cash Payments: Former Official Says Chaos Created ‘Wild West’ Scene Washington Post, February 14, 2004
Poor Oversight of Iraq Funds Blamed on Coalition Policy, LA Times, February 15, 2005
Iraq agency ‘run like Wild West’, BBC, February 15, 2005
Rules and Cash Flew Out the Window LA Times, May 20, 2005
So, Mr Bremer, where did all the money go?, The Guardian, July 7, 2005
http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/4675902.stm US official admits Iraq aid theft, By Adam Brookes, BBC News, February 2, 2006
http://www.corpwatch.org/article.php?id=12894 IRAQ: US Army officer Charged in Iraq Fraud Scam, Reuters, December 15, 2005
Privatisering
Over halvparten av Iraks befolkning sulter gikk det fram av en FN-rapport. Krig, sanksjoner og tørke er årsaken til matmangelen. Samtidig har USA presset frem en storstilt privatisering av industrien. Ifølge rapporten, som ble utarbeidet av de to FN-organisasjonene Mat- og Landbruksorganisasjonen (FAO) og Verdens Matvareprogram (WFP), trengte omkring 3,5 millioner irakere – sårbare grupper som underernærte barn, gravide kvinner og mødre – tillegg av matrasjoner, noe som var vurdert til å koste 51 millioner dollar. FN-organisasjonene oppfordret deretter landet til å sette all oljefortjeneste i det nylig opprettede DFI som spesielt skulle bidra til landbrukssektoren. Rapporten pekte ut tilgang til rent vann og hygiene som det viktigste i etterkrigstidas Irak.
Okkupasjonen av Irak var ikke aller minst et gedigent privatiseringsprosjekt. USA offentliggjorde sine økonomiske planer for landet i september 2003. Alle selskapene i den stort sett statseide irakiske industrien skulle legges ut for salg. Bare oljesektoren skulle unndras. Skattenivået ville bli historisk lavt, 15 prosent. Ingen reguleringer verken av eierskapsandeler, av hvor mye profitt som kan tas ut av landet, eller av hvor mange lokalt tilsatte som må brukes. ”Disse planene er katastrofale for Irak. Dette er markedsfundamentalisme som vil frata den nye regjeringen enhver mulighet til å bygge en økonomisk politikk til beste for irakerne”, sa den britiske Irak-eksperten Toby Dodge. Det var denne situasjonen som fikk Naomi Klein til å skrive hennes nye bok Sjokkdoktrinen, om den storstilte privatiseringen av Irak.
Da CPA overførte myndigheten til den irakiske overgangsregjeringen, etterlot den seg en ny patentlov. Organisasjonene GRAIN og Focus on the Global South advarte mot denne loven, som de mente er en trussel mot matvaresikkerheten i Irak.
Gjeld og Kirkpatrick doktrinen
USA har i den nye avtalen lovet å hjelpe den irakiske regjeringen med å oppnå gjeldsslette av internasjonal gjeld som er resultatet fra politikken til det tidligere regime”, som USA støttet gjennom 1980-tallet. USA hadde via Kirkpatrick doktrinen, en politisk doktrine tilskrevet USAs FN ambassadør Jeane Kirkpatrick på tidlig 1980-tallet for å rettferdiggjøre amerikansk støtte for anti-kommunist diktaturer i Sør i kontekst av den kalde krigen, gitt støtte til flere regimer som begikk drap og folkemord mot deres folk rundt om i verden.
Kirkpatrick hevdet at pro-Sovjet kommunist stater var totalitære regimer mens pro-Vestlige diktaturer var autoritære. Kirkpatrick hevdet at totalitære regimer var mer stabile enn autoritære regimer og derfor hadde større fremgang når det kom til å ha innflytelse på nabostater. Kirkpatrick doktrinen var især under funksjon under Ronald Reagan, som ga støtte til anti-kommunist diktaturer inkludert dem i Guatemala (frem til 1985), Filippinene (frem til 1986) og Argentina (frem til 1983) og væpnet mujahideen i Afghanistan, UNITA i Angola og Contras i Nicaragua for å stanse de kommunistiske herskerne i de landene.
USA, som produserer halvparten av verdens våpen, solgte våpen først til Irak og deretter til Iran under Irak-Iran krigen som Saddam Hussein startet kun et par måneder etter at han hadde kommet til makten som en gest til Vesten. På denne måten slo USA to fluer i et smekk. Det er jo så at USA benytter den kunnskapen de har vedrørende folk i for eksempel Sørvest Asia til å få dem til å krige mot hverandre via USAs hjelp.
filmsnutter for aktivister 