jump to navigation

Folkemordet på armenerne, ADL og B. Lewis november 29, 2008

Posted by Fredsvenn in Armenia.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
1 comment so far

USA kan godt lage resolusjoner som priser Israel, men hva med å anerkjenne folkemordet mot armenerne? I arbeidet med å vinne formell aksept av USA vedrørende det armenske folkemord har det oppstått en rekke motstandere, som strekker seg fra den fornektende tyrkiske regjeringen, Israel og den israelske lobby,  og til USAs militære etablissement.

”Kill every Armenian man, woman, and child without concern.”

Mehmed Talat

”We hope this process will lead to a full recognition by the USA of the fact of the Armenian genocide.”

Robert Kocharyan


Den 24. april hvert år markerer armenerne og deres følgesvenner folkemordet på hele 1.5 millioner armenere, samt millioner av assyrere, arameere, grekere og trakere, i 1915.

”I en tid med universell bedrag, å fortelle sannheten blir en revolusjonær handling.”

George Orwell George Orwell


”Jeg tror at ubevæpnet sannhet og betingelsesløs kjærlighet vil ha det endelige ordet i virkeligheten. Dette er grunnen til at det å midlertidig bli slått er sterkere enn ondskapens triumfering.”

Martin Luther King, jr.


Hendelsen vi aldri glemmer

I den amerikanske Kongressen har resolusjoner vedrørende det å anerkjenne folkemordet og det ottomanske Tyrkias ansvar blitt undertrykt av Tyrkia og dets høyrehånd på dette området: Den israelske lobby, en lobby godt beskrevet i boka The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy av John Mearsheimer ved University of Chicago og Stephen Walt ved Harvard University.

Sionister og israelske ledere, regjering, akademia, forskere og mennesker har alltid støttet den tyrkiske posisjon, at det var en krigstidstragedie, og ikke folkemord. Dette ikke minst på grunn av at Israel er politisk, militært og økonomisk alliert med Tyrkia. Problemet er kun det at den armenske diaspora og det armenske folk ser på dette som et dobbelt forlkemord, hvor folkemordet først fant sted for deretter å bli neglisjert og underkjent.

Sammen med USA er Tyrkia en av Israels to nærmeste allierte i verden. Tyrkia var blant annet den første nasjonen der muslimer utgjør mesteparten av befolkningen som formelt anerkjente Staten Israel, den 28. mars 1919, kun et år etter erklæringen om opprettelsen av den jødiske staten. Israel har vært den største bidragsyteren til det tyrkiske forsvaret. Militær, strategisk og diplomatisk samarbeid mellom Tyrkia og Israel er høyt prioritert av regjeringen av begge land, der begge med tar hensyn til de regionale ustabilitetene i Sørvest Asia.

I følge Bernard Lewis og andre såkalte «orientalister» som fører en splitt og hersk over Sørvest Asia for på den måten å beholde kontrollen over området og naturressursene som befinner seg der er Tyrkia og Israel de to eneste demokratiske landene i regionen. Spørsmålet er bare hvor demokratisk disse to landene er. Hvis dette er demokrati spar meg med andre ord for demokratiet. Begge landene undertrykker deres egne befolkninger, noe som i Tyrkia ikke aller minst skjer gjennom vidstrakt bruk av paragraf 301 hvor det heter seg at det er ulovelig å kritisere det tyrkiske, og i Israel skjer gjennom undertrykkelsen av palestinerne, og da ikke minst i Gaza og Vestbredden. I tillegg kommer at begge landene kan sees på som okkupasjoner. I Israel ankom europeiske jøder som annekterte palestinsk land og Antalia ble invadert av et tyrkisk folkeferd som senere undertrykte og utryddet de opprinnelige folkeslagene der og da ikke aller minst de kristne.  Begge landene har med andre ord et godt stykke å gå før de kan erklæres som demokratier i termens opprinnelige forstand.

Spørsmålet om USAs anerkjennelse av det armenske folkemord har vært debattert mer enn én gang i begge hus i Kongressen. Under en slik debatt på slutten av 2000 trakk Dennis Hastert, taler for Representantenes hus, en resolusjon som ville ha anerkjent det armenske folkemord på selve stemmekvelden, etter personlig forespørsel fra president Bill Clinton. I Hasterts pressemelding sto det at dette var fordi ”presidenten har reiste alvorlige nasjonale sikkerhetsbekymringer og har bedt om at huset ikke overveier H.Res.596, som gjelder anerkjennelsen av det armenske folkemord.” Det var erkjennelsen om at bipartisan resolusjon ”ville ha hatt støtte blant flertallet av huset”, men at dette i følge presidenten kunne ”ha negativ innvirkning på situasjonen i Midtøsten og risikere amerikanske liv.”

Noen år senere, i 2005, beskyldte den tyrkisk-amerikanske tidligere FBI oversetter og grunnlegger av National Security Whistleblowers Coalition (NSWBC), Sibel Deniz Edmonds, det amerikanske svaret på den norsk-franske forhørsdommeren Eva Joly, eller Gro Eva Farseth, som har blitt omtalt som en av Frankrikes mest nådeløse og ubestikkelige korrupsjonsjegere, og som ble gitt PEN/Newman’s Own First Amendment Award for hennes forsvar for den frie ytring og avdekning av løgn og korrupsjon, FBI for å ha dekket urettmessig økonomisk kontakt mellom Hasterts kontor og visse tyrkiske sirkler.

Hastert ble beskyldt for å ha vært bestukket av Tyrkia for å trekke resolusjonen. Etterforskende journalist David Rose fortalte Democracy Now!, en daglig radio-og TV-nyhetskringkaster med over 400 amerikanske stasjoner, at ”Dennis Hastert ikke var kjent som en av forfatterne av Clintons anklage ettersom han ikke tok bedømninger ved mange anledninger, men gjorde det i dette tilfelle. I wiretaps som ble oversatt av Sibel Edmonds ble det referert til dette svært kontroversielle spørsmålet vedrørende Husets stemme. Et av de tyrkiske målene for disse wiretaps hevdet at prisen på for å få Dennis Hastert til å trekke resolusjonen ville være 500.000 dollar.”

I Jerusalem Post erklærte spaltist Larry Derfner ”Vedrørende det armenske folkemord så har Israel og noen amerikansk-jødiske organisasjoner… i mange år handlet aggressivt for å stilne omtalen av det. Israel har erklært at det ikke er noen i dets politikk vedrørende folkemordet, men holder ved sin 1995 erklæring om at temaet skulle bli debattert blant historikere, ikke politikere. Dette ville ha vært utenkelig hadde det gjaldt folkemordet på jødene. Akademikere vedrørende folkemord anser fornektelse som den høyeste form for hattale og den siste etappen av folkemord. Nobelprisvinner Elie Weisel kaller det for ”dobbel drap.”

Kanskje det mest uventede og skuffende er motstanden fra en sammenslutning av nasjonale jødisk-amerikanske organisasjoner, inkludert Anti-Defamation League (ADL), som identifiserer seg som en menneskerettighetsorganisasjon viss formål er å sikre rettferdighet og rettferdig behandling for alle borgere” og har derfor inngått samarbeid med ulike kommuner i USA vedrørende det å bekjempe hat, slik som No Place for Hate (NPFH) kampanjen. Ved å delta i Tyrkias multimillion dollar kampanje for å fornekte folkemordet har ADL mistet den moralske autoritet som kreves for å støtte antihatsprogrammer. Det er absurd at en gruppe engasjerte i folkemordsfornektelse skal belære om toleranse.

Noen av de viktigste verker av akademisk forskning som har fornektet folkemordet er jødiske historikere som Stanford J. Shaw av University of California, Los Angeles (UCLA), og Bernard Lewis av Princeton, som har blitt betegnet som de neokonservatives åndelige gudfar og av den palestinsk-amerikanske litterærteoretikeren, professoren ved Columbia universitet og aktivisten Edward Said, som ble kjent for å ha dekonstruert begrepet orientalisme, som bygger på selvbekreftelse heller enn objektive studier, en form for rasisme og et verktøy for imperialistisk herredømme, og ansett for å være en av postkolonialisme teoriens grunnleggere, blitt utpekt som samtidens hovedfiende nummer en allerede i boken Orientalism fra 1978, hvor Lewis sine verker ble ansett for å være eksempler på orientalisme.

I et intervju i Le Monde i november 1993 sa Lewis at de ottomanske tyrkernes drap på omkring 1.5 millioner armenere i 1915 ikke var folkemord, men det brutale biproduktet av krig og at realiteten av folkemordet på armenerne ikke var noe annet enn det armenske folks fantasi. En rettssal i Paris anså dette som en fornektelse av folkemordet og bøtela ham den 21. juni 1995 med en frank og publiseringen av straffen i Le Monde. I følge retten hadde Lewis rett til å ha sine egne synspunkter, men at de ødela for tredjepart og at det kun er gjennom å gjemme elementer som går mot hans tese at forsvareren klarte å hevde at det ikke var noen seriøse bevis for folkemordet mot armenerne.

Lewis syn på det armenske folkemordet har blitt kritisert av vellkjente historikere og folkemordsakademikere som Alain Finkelkraut, Yves Ternon, Richard G. Hovannisian, Albert Memmi og Pierre Vidal-Naquet, og han har blitt kalt en beryktet folkemordfornekter. I følge historikeren Yair Auron, forfatteren av boken The Banality of Denial: Israel and the Armenian Genocide, ga Lewis dekke for den tyrkiske agenda som går ut på å of mørklegge den akademiske forskningen vedrørende folkemordet.

Da Lewis mottok den prestisjefulle National Humanities Medal fra Bush november 2006 kom sterke innsigelser fra Armenian National Committee of America (ANCA), som har vokst ut av American Committee for the Independence of Armenia (ACIA), som ble dannet etter Første verdenskrig av Vahan Cardashian, den tidligere ottomanske konsulen i Washington.

ACIA hadde som mål å skape et uavhengig wilsonianske Armenia, som refererer til grenskonfigurasjonen for en foreslått armensk stat trukket opp av USAs president Woodrow Wilson under Sèvres avtalen, en fredsavtale signert av noen av de allierte i Første verdenskrig den 10. august 1920, men som aldri kom til å bli realisert ettersom den tyrkiske selvstendighetskrig tvang de tidligere allierte tilbake til forhandlingsbordet før ratifiseringen av avtalen. Deltagerne kom frem til Lausanne avtalen, som annulerte Sevres avtalen og som trakk grensene for dagens Tyrkia, i 1923. Armenia ble delt mellom Tyrkia og Russland, og heller ikke kurderne, som i dag er verdens største etniske befolkning uten land, fikk et eget land. Den foreslåtte staten inkluderte Erzurum, Bitlis og Van, som var deler av regionen referert til som det ottomanske Armenia, også kjent som Vest Armenia.

ACIA utviklet seg gradvis til ANCA, som ekspanderte dets aktiviteter til å inkludere mediearbeid vedrørende å bidra til debatt rundt diverse armenske anliggender, der i blant folkemordet. Andre aktiviteter inkluderte å holde markeringer den 24. april, den såkalte folkemordsdagen, avholde offentlige forumer, ordne med stemmeregistreringer og støtte lokale og statlige politikere.

Utøvende direktør i ANCA, Aram Hamparian, offentliggjorde en mistillitserklæring hvor det het seg at ”Presidentens avgjørelse om å ære arbeidet til en kjent folkemordsbenekter – en akademisk leiesoldat viss politiske motiverte anstrengelser for å dekke sannheten går i mot et hvert prinsipp som denne prisen ble etablert til ære for – representerer et sant forræderi av den offentlig tillitt.”

Lewis argumenter med at: ”There is no evidence of a decision to massacre. On the contrary, there is considerable evidence of attempts to prevent it, which were not very successful. Yes there were tremendous massacres, the numbers are very uncertain but a million may well be likely, …[and] the issue is not whether the massacres happened or not, but rather if these massacres were as a result of a deliberate preconceived decision of the Turkish government… there is no evidence for such a decision.”

I følge Lewis er det å sette opp folkemordet mot armenerne som en parallell med holocaustet mot jødene under Andre verdenskrig absurd. I et intervju med den jødiske avisen Haaretz sa han at:

”The deniers of Holocaust have a purpose: to prolong Nazism and to return to Nazi legislation. Nobody wants the Young Turks back, and nobody wants to have back the Ottoman Law. What do the Armenians want? The Armenians want to benefit from both worlds. On the one hand, they speak with pride of their struggle against the Ottoman despotism, while on the other hand, they compare their tragedy to the Jewish Holocaust. I do not accept this. I do not say that the Armenians did not suffer terribly. But I find enough cause for me to contain their attempts to use the Armenian massacres to diminish the worth of the Jewish Holocaust and to relate to it instead as an ethnic dispute.”

Final Stage of the Armenian Genocide is Turkey’s Denial

Folkemordet på armenerne

Armenian Genocide controversy

Folkemordet på armenerne

Israel minister threatens “holocaust” in Occupied Gaza

Unnlatende holdninger vedrørende armenerne

Israels uavhengighetsdag

Iraks mangfold er ved å forsvinne

Det armenske holocost og frem til i dag

Massakren på boerne, media og kolonitid

Massakren på boerne, media og kolonitid

Reklamer

Problematisering av begrepet terrorisme november 27, 2008

Posted by Fredsvenn in Krigen mot terror, Menneskerettigheter, USA.
add a comment

En Texas, Dallas, jury stemte i november i følge Laila Al-Arian skyldig i det som er USAs største terrorismefinansieringsrettsak siden 9/11, noe som på nytt vekker til live urettferdigheten i Bush sin Krig mot terror. Retten fant 5 palestinere skyldig i mer enn 100 anklager. Men saken handler mer om hvem som er hvem, fiende eller alliert, israeler eller palestiner, enn om å dømme terrorister eller Bush administrasjonens såkalte Krig mot terror, hvis da denne krigen forsøker å stanse terrorister og ikke kun er en krig mot folk som ikke deler Bush sine perspektiver på tilværelsen, noe kun en forsvinnende liten del av verdensbefolkningen gjør.

abbb640

Muslim Charity Trial

abbb0725holyland1

Story of the biggest mistrial – Holy Land Foundation

Holy Land Foundation Trial

Inside Story – Obama’s Middle East policy – Nov 10 – Part 1

Riz Khan – The global power elite – 22 April 08 – Part 1

Anklagerne sa aldri at veldedighetsorganisasjonen, Holy Land Foundation for Relief and Development, eller noen av dets ansatte noen sinne har vært involvert i vold, enten gjennom å støtte det eller direkte delta i det. I stedet sa de til juryen at den sendte penger til skoler, hospitaler og sosiale vellferdsprogrammer som var kontrollert av Hamas, en gruppe som står listet opp som en terroristorganisasjon av USAs statsdepartement siden 1995, men som klarte å vinne ved det siste valget i de palestinske områdene. I desember 2001 førte det amerikanske finansdepartments kontor for kontroll av utenlandske eiendeler Holy Land Foundation opp som Specially Designated Global Terrorist.

Holy Land Foundation, tidligere kjent som Occupied Land Fund, var den største islamske velldedighetsorganisasjonen i USA. Den hadde sine aksjer fryst av EU og USA, og ble stengt av den amerikanske regjeringen etter anklager om å støtte Hamas. Deres primære fokusområde var de palestinske flyktningene i Jordan, Libanon og de palestinske territoriene, men de har også hjulpet ofre etter katastrofer og kriger i Bosnia, Kosovo, Tyrkia og i USA, ikke aller minst i etterkant av Iowa oversvømmelsen, Texas tornadoer og Oklahoma City bombingen.

Edward Abington, den tidligere nummer to etterretningsoffiser ved statsdepartmentet, og eks USA konsul i Jerusalem, fortalte juryen at han aldri ble fortalt at de palestinske vellgjørenhetskomiteene støttet av Holy Land var del av Hamas i de daglige etterretningsoppdateringene han mottok. Saken er den at disse samme komiteene, de såkalte zakat committees, ennå mottar donasjoner fra USA, og da ikke aller minst fra Agency for International Development and the International Red Cross.

Det hele denne historien belyser er hvor politisk hele debatten vedrørende terrorister og terrorisme egentlig er. Bush sa: ”Dem som ikke er med er i mot.” Med dette gjorde han seg selv til herre over planeten jorden. Andre regjeringer, også i Europa, også Norge, har fulgt oppskriften. All opposisjon kan nå bli definert som terrorister. Saken er kun den at dette skaper en rekke problemer, som vi i den følgende tiden vil bli smertelig mer klar over. Ja, terrorismen har kommet for å bli, sier de, og det ser slik ut, ikke minst på grunn av at Krigen mot terrorister skaper terrorister i stedet for å løse problemene. Det hele virker temmelig orwelliansk.

Council_on_American-Islamic_Relations (CAIR), som er en lobbygruppe for muslimer i Nord Amerika som ble skapt i 1994, har blitt møtt med de samme type anklager som det Holy Land Foundation gjør. Dets formål er fremme forståelse for Islam, fremme rettferdighet og styrke amerikanske muslimer.

CAIR har blitt kritisert for å ha bånd til terroristorganisasjoner og for å ha en radikal islamistisk agenda. Det har blitt pekt på at 5 individer med påståtte bånd til CAIR har blitt dømt eller deportert for å ha bånd til terroristgrupper. I følge CAIR har kun en av disse vært ansatt hos dem og denne personen sitter inne for å ha båret våpen, en episode som skjedde i etterkant av ansettelsen, og ikke var en terroristanklage. I følge New York Times har flere av den amerikanske regjeringens ansatte beskrevet standardene brukt av kritikere for å binde CAIR til terrorisme en slags moderne McCarthyisme.

Anti-Defamation League (ADL), som i sin No Hate Campaign nektet å kalle folkemordet som skjedde mot armenerne i 1915 for et folkemord og som blant annet Noam Chomsky har kritisert for å kalle alle som står i opposisjon til dem eller til Israel, der i blant Chomsky selv, for antisemitter, noe som er en utrolig lettvent måte å vinne frem sin sak på i denne moderne sionistkristne verden vi lever i nå, har argumentert med at CAIRs kredibilitet som et samfunnsbyrå med det til formål å fremme “rettferdighet og gjensidig forståelse” er svekket ettersom det er en spin-off fra Islamic Association for Palestine.

Den høyrekonservative Daniel Pipes, som har synspunkter som minner sterkt om Bernard Lewis, hevder at CAIR forsøker å stanse kritikken vedrørende islamsk terrorisme og intoleranse via beskyldninger om rasisme og anti-muslimsk bias, samt for bedrageri vedrørende det å være en sivil borgerrettighetsgruppe. Den amerikanske journalisten Steven Emersons organisasjon, Investigative Project on Terrorism, har laget en serie artikler om CAIR som inkluderer lignende beskyldninger. Kritikerne har også i dette tilfelle rettet skytset mot CAIRs fundraising og innkomstkilder. Steven Emerson sa til det amerikanske Senat at CAIR fikk støtte av Holy Land Foundation for Relief and Development. I 2007 satte USAs føderale dommere CAIR opp som en av flere hundre muslimske ”unindicted co-conspirator” organisasjoner hvis mål var å støtte Hamas via Holy Land vellgjørenhet. The Holy Land Foundation ble senere lukket.

Pipes er i seg selv et interessant eksempel på ”den andre siden.” I 1987 oppfordret han USA om å gi Saddam Hussein oppgraderte våpen og etterretning for på den måten å motvirke Irans suksess i Iran–Iraq krigen. Det var meningen at Iran og Irak skulle slite seg ut via en kamp med hverandre. Hvor mye lettere er det ikke å se to brytere bryte med hverandre enn selv å gå med inn i kampen. Det var to fluer i et smekk. Krigen endte nøyaktig der hvor den begynte. I april 1991, da en debatt oppsto om et amerikansk ønske om å intervenere mot Saddam Hussein, advarte han i Wall Street Journal om shiaenes makt og det som kunne skje hvis amerikanske styrker invaderte Irak:

”With Schwartzkopf Pasha ruling from Baghdad”: ”It sounds romantic, but watch out. Like the Israelis in southern Lebanon nine years ago, American troops would find themselves quickly hated, with Shi’as taking up suicide bombing, Kurds resuming their rebellion, and the Syrian and Iranian governments plotting new ways to sabotage American rule. Staying in place would become too painful, leaving too humiliating.”

Men i 2002 og 2003 var Pipes klar for krig og oppfordret på det sterkeste USA å invadere Irak. Han sa Saddam Hussein utgjorde en umiddelbar trussel for USA. I en New York Post artikel publisert den 8. april 2003 ga han uttrykk for opposisjon mot Egypts president Hosni Mubaraks bekymring om at ”[the] war [in Iraq] will have horrible consequences…Terrorism will be aggravated…Terrorist organizations will be united…Everything will be insecure.” I følge Pipes var det det motsatte som var det mest sannsynlige utfallet, at det ville bli mindre terrorisme, noe han har gått tilbake på i etterkant.

Han støtter Israel i Israel-Palestina konflikten og motsetter seg en palestinsk stat. Han bruker samme sitat som Bush vedrørende en todeling av verden hvor man enten er med eller ikke, og i dette tilfellet så faller palestinerne utenom. I Iran har Pipes gitt råd om at USA må benytte seg av Mujahedeen-e Khalq (MEK) mot Iran, noe de også i stor grad gjør. Dette på tross av at MEK står oppført som terroristgruppe av USA, EU, Canada, Irak og Iran. Vedrørende Saudi Arabia så mener han at Saudi Arabia verken en en ”friend” eller en ”foe” av USA, men en ”rival”. Pipes mener at hva han ser på som Saudi Arabias ”massive implication in the death of 3,000 Americans on 9/11… is reason for the victims and their families to consider suing it for compensation.” Er det nødvendig å si noe mer? Før var det jøder, sigøynere og homser, nå er det tydeligvis muslimer. Blir mennesket aldri modent?

I teksten htIn Iraq, Former Enemies on the US Payroll skrevet av journalist Bobby Ghosh og publisert i Time Magazine On-Line den 24. november 2008 står det om organisasjonen Son of Iraq (SOI), som består av nærmere 100.000 sunnier, hvor av flesteparten tidligere ble betegnet som terrorister, men som nå er rekruttert av det amerikanske militære for å ta opp kampen mot al-Qaeda. De har med andre ord skiftet side og arbeider nå for okkupasjonsmakten.

Afghanistan har i de siste 25 år blitt revet sønder og sammen av USA som sammen med deres allierte i deres krig mot Sovjet brukte landet som et krigsskueplass for at «Sovjet skulle få sitt Vietnam.» I følge Newsweek sa den pakistanske presidenten Benazir Bhutto, som var bekymret over den islamske bevegelsens økende styrke, til president George H. W. Bush på slutten av 1980-tallet at USA var «ved å skape en Frankenstein.» Osama bin Laden, som dannet og drev al-Qaeda og den arabiske Maktab al-Khadamat (MAK) ble støttet, både militært og økonomisk, av USA.

John Cooley, en tidligere journalist for US ABC Television Network og forfatter av Unholy Wars: Afghanistan, America and International Terrorism, skriver at muslimske rekrutter i USA ble sendt til Camp Peary, CIAs spiontreningsleir i Virginia, også kjent som farmen, hvor unge afghanere, arabere fra Egypt og Jordan, og selv noen afro-amerikanske såkalt “svarte muslimer” ble opplært i sabotasjeferdigheter.

Flyskolen i Venice, Florida, Huffman Aviation, som bl.a trente Mohamed Atta og Marwan Yousef al-Shehhi, er også tilknyttet et CIA firma. Begge fikk deres sertifikater fra Federal Aviation Administration (FAA) i november 2000. Resten er historie.

Disse velltrente CIA terroristene utgjør på mange måter CIAs hemmelige hær, og det er dette man må ta stilling til når det både kommer til fremtidige terroristaksjoner, det at de aller fleste av dem er trent opp og faktisk står i kontakt med det stadig større etterretningsvesenet som ikke på noen måte kan sees på som særlig demokratisk, ikke minst på grunn av at de for det meste utfører det som er kjent som hemmelige aktiviteter og som folk flest sterkt ville ha mislikt hvis de visste hva det var som egentlig pågikk, samt meningsløsheten i å sende noen av de afghanske flyktningene til Afghanistan, et land i fullstendig kaos og ruin. Og heller ikke til Irak for den saks skyld.

Senere deltok mujahedin i krigen på Balkan, hvor de bl.a samarbeidet med Kosovo Liberation Army (KLA), en etnisk albansk opprørsgruppe som slåss for et selvstendig Kosovo på 1990-tallet. Dets kampanje med å angripe serbiske sikkerhetsstyrker førte til en krise i det Jugoslaviske militære og ledet til Kosovo krigen i 1999. De Jugoslaviske autoritetene anså den for å være en terrorist organisasjon, noe også USA-spesialutsendingen Robert Gelbard gjorde, uten at dette synes å ha noe å si for den politikken USA kom til å føre. Noen medlemmer var involvert i etterkrigs- tidskriminaliteter for å destabilisere nabostatene for på den måten å skape et såkalt Større Albania.

Operasjon Cyclone på 1980-tallet skapte blant annet 5 millioner afghanske flyktninger. USAs Kongress godkjente bl.a at CIA sendte 300 Stingere til konservative opprørere i 1986 og 700 året etter. «Vi ga dem ut som lollipop,» sa en amerikansk etterretningsoffiser til Washington Post. Landet har vært i ruiner like siden. Afghanske skolebarn fikk utlevert bøker med «Det er 10 russere i en tanks. Mujahedin dreper 5 av dem. Hvor mange russere er igjen?», samt islamsk indoktrinering og innføring i terrorisme. Bøkene ble trykket opp på universiteter i USA – Ohio og Nevada av Center for Afghan Studies (CAS) og delt ut på diverse madrasser, som vil si en slags islamske skoler.

Norske politikere mukket ikke, men lot det hele skje. Vi visste alle om realitetene, men gjorde ingenting for å forhindre det eller støtte opp om landet i etterkant. Det eneste norske politikere og kapitalister var interesserte i var olje. Når skal folk lære å ta konsekvensene for sine handlinger?

Kristin Aalen i Stavanger Aftenblad er ute med en ny artikkel, Terrorister_jobber_for_vestlige_land, hvor hun blant annet skriver ”Vi er blitt fortalt at vestlige land ville gjøre alt de kunne for å utrydde Al-Qaida i ”krigen mot terror”. Men vestlig etterretning har fra 1990-tallet brukt terrorister til å gjøre skitne jobber i en rekke land.”

Hun fortsetter med å hevde at: ”Under den kalde krigen var USA opptatt av å knekke Sovjetunionen i Afghanistan. CIA samarbeidet med saudiarabisk og pakistansk etterretning om å støtte muslimske geriljasoldater – mujahedin – i kampen mot kommunistene. Tusenvis av islamske jihadister (hellige krigere) ble utdannet i Osama bin Ladens treningsleirer sist på 80-tallet. De kom fra arabiske land i Midtøsten og Nord-Afrika og ble kalt araberafghanerne. I 1988 ble Al-Qaida stiftet.” Siden har det kun ballet seg på.

Se: Al Qaeda i følge Kristin Aalen i Aftenbladet.no, Stavanger

Terrorister_jobber_for_vestlige_land, Kristin Aalen

Saudi Arabia og Pakistan var baser for CIAs Operasjon Cyclone, som hadde en pengebinge på 4 milliarder dollar, og stilltiende godkjennelse fra det Hvite Hus, og som effektivt skapte det islamistiske krigspartiet som angrep USA. Denne terroristbevegelsen, Mujahedin, var det våpen som USA smidde mot Sovjetunionen; det islamistiske genet dukket stadig opp, og vokste direkte proporsjonalt med usamerikansk innflytelse og press i regionen. Talibans framvekst var et direkte resultat.

Saudi Arabia, der Islams helligste sted befinner seg, ble en enorm amerikansk base under angrepet på i Irak i 1990-91, et angrep som president Bush senior overfor Vesten framstilte som «den største moralske kampanjen siden annen verdenskrig». Det ikke kunngjorte målet for denne «krigen» var konsolidering av amerikansk makt over oljefeltene, og «innringing» av et Irak som hadde billig olje av god kvalitet og derfor utgjorde en trussel mot saudiarabisk olje. «Den største moralske kampanjen» for å frigjøre Kuwait dreide seg om helt andre ting.

Al-Qaeda slo røtter i Saudi Arabia blant de av de herskende familiene som gikk mot Fahd-familiens avtaler med USA, som de så på som Fausts pakt med djevelen. «Den dagen boblen brast» er beskrivelsen av 11. september som gis av mange i den arabiske verden som forsto disse spenningene.

Under ledelse av rike og mektige menn fikk al-Qaeda næring av den arabiske verdens bitterhet over USAs støtte til Israel, og mer allment ble bitterheten i varierende grad utbredt i hele verden, av dem som lenge hadde følt imperiestøvelen fra Vesten. I sin klassiker fra 1961, ’Jordas fordømte’, forutså Frantz Fanon nøyaktig at kolonialismen – som de sådde – høstet en virvelvind.

Al-Qaida-fotsoldater ble på slutten av 80-tallet sluppet inn i USA på et spesielt visumprogram i regi av CIA. Også den blinde sjeik Omar Abdel Raman, bildet, og terroristtreneren Ali Mohammed slapp inn selv om begge sto på en varselliste over terrorister. Raman ble senere dømt for flere terrorangrep. Ali Mohammed antas å ha sluppet straff fordi han var agent for CIA.

Steve Coll Osama har skrevet boka om bin Ladens far, Mohamed, som fikk 54 barn med diverse koner. Osamas far, Mohamed, kom fra Yemen men emigrerte til Saudi Arabia før Første verdenskrig. I 1930 startet hans et eget konstruksjonsfirma og etter å ha fått kontakt med Abdul Aziz Ibn Saud, den første monark i Saudi Arabia, nådde han en slik suksess at hans familie ble kjent som «den rikeste ikke-kongelige familien i kongedømmet.» Som «kongelig konstruktør,» fikk han et nært forhold til kongehuset, og da især til Prins Faisal av Saudi Arabia, som i 1964 avsatte hans halvbror, Kong Saud, og begynte å bygge kongedømmet etter den sløsete saudi-perioden.

På tross av oljerikdom var kongedømmet lite utviklet. Kong Faisal aksepterte Mohammed bin Ladens tilbud om finansiell assistanse for å støtte nasjonaløkonomien og som belønning utstedte Kong Faisal et kongelig dekret som ga alle fremtidig konstruksjonsprosjekter til bin Ladens konstruksjonsselskap. Som et resultat fikk bin Ladens selskap aksjer på 5 milliarder dollar. Han fikk eksklusive rettigheter til å konstruere alle moskeer og andre religiøse bygninger i Saudi Arabia og flere andre arabiske land, i beregnet restaurasjonen av Al-Aqsa Mosque i Jerusalem frem til 1967. På 1960-tallet veier og jernbane for det saudiarabiske kongedømmet. I sine senere år ekspandert bin Laden selskapsnettverket sine aktiviteter i andre sektorer, og da ikke aller minst innen utenlandske investeringer og olje. I 1967 ble han drept da hans fly krasjet under en landing ved Usran i det sørvestre Saudi Arabia.

I etterkant av sin død overtok hans eldste sønner, og da først og fremst Salem bin Laden, som skiftet organisasjonens navn over til Binladen Brothers for Contracting and Industry og fortsatte å ekspandere deres fars selskap. Bin Laden er i dag splittet opp i grupperinger basert på konenes nasjonaliteter, og inkluderer en syrisk gruppe, en libanesisk gruppe, og en egyptisk gruppe. Den egyptiske gruppen med sine 40.000 arbeidere er landets største private utenlandske investor. Saudi Binladin Group, som det nå blir kalt, er involvert i konstruksjon, ingeniørarbeid, produksjon og telekommunikasjon. Saudi Binladin Group er Egypts største private utenlandske selskap og forhandlet med den libanesiske regjeringen om å gjenbygge deler av det sentrale Beirut under en 50 millioner dollar kontrakt. Salem, som overtok familiebedriften, fikk en tragisk død i 1988 da et fly fløy inn i en strømkabel i Bush sin region, San Antonio, Texas.

Familieformuen er anslått til nærmere 5 milliarder dollar, hvorav bin Ladens personlige formue er på 200-300 millioner dollar, en sum man har fått gjennom å dividere dagens verdi av bin Laden familien med antallet av bin Laden seniors sønner. I 1994 konfiskerte bin Laden familien Osama bin Ladens del av familiearven, men Milt Bearden, CIA’s stasjonssjef i Pakistan fra 1986 til 1989, admitted 24, januar 2000 til New Yorker at selv om aldri så bin Laden, så visste han at hav der ettersom bin Laden brakte 20-25 millioner dollar per måned fra andre Saudis og Golfarabere for å forstette krigen. Osama bin Laden skal ifølge enkelte kilder selv være god for flere milliarder. Bin Ladin’s familiewebside ble tilfeldigvis lagt ned den 11. september 2001.

I sin film Fahrenheit 9/11 av Michael Moore trekker han frem forretningsforbindelsene mellom Bush-familien og Saudiarabere, som vist eier 7 prosent av USA. Den enorme oljenasjonen Saudi-Arabia’s nest rikeste familie etter kongens heter bin Laden. Amnesty Internasjonal fordømmer landet for dets sharia-lover med fysisk, offentlig avstraffelse, og landet er stemplet som menneskerettighetsforbrytende.

Michael Moores film Fahrenheit 9/11 handler om president George Bush og hans påståtte nære forbindelser til bin Laden familien og den saudiarabiske kongefamilien, og ikke minst hans håndtering av amerikansk sikkerhetspolitikk før og etter terrorangrepet 11. september i 2001.

Michael Moores film Fahrenheit 9/11 har vært en stor kassasuksess i USA i hele sommer og filmen går på kinoene i Norge. Filmen handler om president George Bush og hans påståtte nære forbindelser til bin Laden familien og den saudiarabiske kongefamilien, og ikke minst hans håndtering av amerikansk sikkerhetspolitikk før og etter terrorangrepet 11. september i 2001. Filmen er et direkte angrep på den amerikanske presidenten og har vært definert innenfor genren dokumentarfilm. Den er imidlertid også en film som like gjerne kunne vært definert som en propagandafilm. Filmen har helt klare politiske målsetninger. Michael Moore legger da heller ikke skjul på at hans overordnede mål er å bidra til at president Bush ikke blir gjenvalgt for 4 nye år i presidentembetet.

De grunnleggende påstandene filmen framsetter om Afghanistan, krigen mot Irak, og hvordan president Bush håndterte terrorfaren i forkant av 11. september, er imidlertid veldokumenterte. De bygger nesten uten unntak på de to bøkene til Washingtonpost-redaktøren Bob Woodward («Bush at War» om krigen mot Afghanistan og «Plan of Attack» om krigen mot Irak) og boken til den tidligere sikkerhetsrådgiveren Richard A. Clarke («Against All Enemies. Inside America’s War on Terror.»). Han bygger også på dokumentasjon fra Granskningskommisjonen som ble nedsatt for å gå igjennom hva amerikanske myndigheter visste om trusselbildet før terrorangrepet.

USA sier at de kjemper en krig mot terrorisme og anti-frihet, krigen mot Irak er en krig for folket som trenger å bli fri fra et slikt regime som sitter i dag. Irak støtter terrorister, Irak støtter al Qaeda, alle slike påstander slenges ut fra USA, mange uten bevis. Bush har foretninger med den søkkrike bin Laden-familien, som nekter for all kontakt med bin Laden. Dette sistnevnte forholdet tjener Bush-familien grovt på. Skulle USA gå ut mot dette landet, ville de miste sin hovedleverandør av olje, avtaler ville gå bort, og de ville risikere at Saudi-topper trekker ut sine investeringer og tar ut sine investeringer fra USA.

Carlyle Group, etablert i 1987 av blant annet Stephen L. Norris, William E. Conway, Jr., Daniel A. D’Aniello og David M. Rubenstein, som en privat global investeringsfirma som danner, strukturerer og fungerer som ledende stamaksjeinvestorer i management-ledet buyouts, strategisk minoritetsstamaksje investeringer, stamaksje for private placements, konsolideringer og buildups, samt økt kapital finansiering, og som sier at de arbeider for å bli et av de største globale privat stamaksjefirma og generere ekstraordinær profitt. Firmaet hadde mer enn 30 milliarder dollar av stamaksje kapital in 2005, har aksjer i mer enn ni industrigrener, inkludert militærindustri, real estate og media. ”De er ikke langtidsinvestorer, men kjøper lavt og selger høyt,” uttalte Philip Finnegan, en analytiker i Teal Group, og fortsatte med å si at “De ser alltid etter en utgangsstrategi uansett hva de kjøper. De har en følelse av handelsstabiliteten på grunn av akkumulerte ekspertisen de har.”

Kritikere av Carlyle fokuserer på forbindelsen mellom de ulike politiske figurene. Noen av sektorene og selskapene det investerer i er sensitive til politisk aktivitet, og fokuset på investeringene må bli sett på som en form for politisk handling, noe som kan komme i interessekonflikt når de som lager de politiske bestemmelsene har deres egen personlige rikdom forbundet med slike investeringer. Krigen i Irak ser ikke ut til å være over, men gjenoppbyggingen har allerede startet, noe som har ført til stor konkurranse mellom ulike selskaper for kontrakter, som for det aller meste kommer på amerikanske hender. For det meste til selskaper som har folk innen politikk og militær på deres lønningsruller. Dette gjelder ikke minst for Carlyle. Det har blitt helt vanlig å benytte seg av sine kontakter, etter år med en høy regjeringsstilling, til å starte egne firmaer. Det er med andre ord ikke lenger, hvis det noen gang har vært det, skille mellom dem som regjerer og dem som sitter med pengene. Politikerne sitter med andre ord med et verktøy, staten, som de benytter seg av for å pleie sine egne interesser.

Carlyle har flere meget interessante medlemmer. Blant dem er John Major, tidligere britisk statsminister og Carlyles leder i Europa, Fidel Ramos, den tidligere presidenten av Filippinene, Park Tae Joon, tidligere statsminister i Sør Korea, den saudiske prins Al-Walid, Mack McLarty, tidligere personalleder for Det hvite hus, president i Kissinger McLarty Associates og Carlyle seniorrådgiver, USAs statssekretær Colin Powell, James Addison Baker III, den tidligere statssekretæren, som fungerer som Carlyles seniorrådgiver, Alice Albright, datteren til Madeleine Albright, den tidligere statssekretæren, Caspar Weinberger, USAs tidligere forsvarssekretær, Richard Darman, tidligere Det hvite husets budsjettdirektør, milliardæren George Soros, Arthur Lewitt, tidligere leder av sikkerhets- og vekselkommisjon (SEC), William Kennard, tidligere leder av den føderale kommunikasjonskommisjon (FCC), Karl Otto Poehl, tidligere Bundesbank president, Henri Martre, tidligere president av Aerospatiale, Etienne Davignon, tidligere president for Belgian Generale Holding Company, George W. Bush og George Bush, som fungerer som Carlyles rådgiver, og Osama Bin Laden’s bror, Shafiq Bin Laden. Hoover’s Online beskriver Carlyle Group som et militærindustrielt kompleks, ofte kjent som jerntriangelet, som refererer til Kongressen, Pentagon, og forsvarsindustriene.

I kontrast til de fleste andre private stamaksjefirmaer som har blitt etablert i New York, Boston eller San Francisco, er Carlyle det eneste store private stamaksjefirma som ligger i Washington, DC, med hovedkvarter på Pennsylvania Avenue, halvveis mellom Det hvite hus og Capitol bygningen. Blant flere viktige Carlyle folk satt George W. Bush’s far, George Bush, John Major og Osama Bin Laden’s bror, Shafiq Bin Laden. i sitt årlige investormøte morgenen, den 11. september, akkurat når angrepene tok plass.

Frank Charles Carlucci III, tidligere amerikansk forsvarssekretær er en av 3 formenn. Han er direktør for det Carlyle eide United Defense Industries (UDI), et firma som spesialiserer seg på forsvarsinvestering og militæropprusting og som er USAs største forsvarskontraktør. Når USA går til krig, og øker sine forsvarsbudsjett, tjener bin Laden familien og Bush direkte på dette. Bush familien har med andre ord tjent godt på angrepet den 11. september. Da Carlyle ble møtt med kritikk etter 11. september, etter at det ble offentliggjort at selskapet pleiet forbindelser med bin Laden familien ble investeringene til bin Laden tatt ut, og Saudi familien sa det var lenge siden de hadde hatt forbindelser med terroristene.

I følge Moore oppholdt de 24 medlemmene av bin Laden-familien seg i USA den 11. september, og fikk tillatelse til å reise ut av USA med sine 6 privatfly to dager etter tragedien, den 13. september, mens alle flyplasser var stengt og all annen flytrafikk satt på bakken. Regjeringen avhørte ikke en gang familiemedlemmene. De opplagte påstandene for hvorfor disse personene fikk forlate landet er at de er de rikeste i Saudi-Arabia. De har høy inflytelse i Saudi-Arabia, et land som USA er meget avhengig av, både økonomisk og geografisk. Igjen viser det seg da at penger er alt. USA ville nok ikke risikere Sauditopper på nakken for å ikke ha innvilget tillatelsen om å forlate landet. Oppsummering: oljen er viktigere enn terrorisme. Senere overdrev regjeringen terrorfaren i landet, ved for eksempel å si at terrorister kanskje hadde tuklet med kulepenner så de ble livsfarlige, for at befolkningen på denne måten skulle støtte invasjonen av Irak.

I følge More hadde Bush den 11. september vært i et møte tidlig på morgenen, hvor en bin Laden også var. Da det hele inntraff, satt han i et klasserom i Florida og hørte på høytlesning fra boken My Pet Goat. Bush ble filmet når han fikk vite hva som hadde skjedd. Det går syv minutter uten at han gjør noe som helst.

I følge Morten Øverbye i VG 9. november 2001 kunne BBCs Newsnight avsløre at George W. Bush har tjent sin første million på et oljeselskap som var delvis finansiert av Salem bin Laden, Osamas bror, som tok over som familiens overhode etter at hans far døde i en flyulykke i 1968. I 1998 ble Salem bin Laden drept i Texas i en flyulykke med privatfly. Det har vært mange spekulasjoner, men få fakta rundt årsakene til ulykken. James Bath, en av partnerne i George W. Bush sitt oljeselskap, Arbusto Corp., stiftet i 1976, var da den amerikanske representanten for Salem bin Laden, Osamas halvbror. Ifølge etteretningsrapporter skal Bath også ha vært innblandet i en sammensvergelse for å sluse saudi-arabiske penger inn i USA. Han skal også ha arbeidet for CIA i Saudi-Arabia i 1976, da Bush’ far ble sjef for CIA.

En talsmann fra FBI, som nektet å kommentere opplysningene, si til Newslight at ”Det er mange ting som bare de hemmelige tjenester kjenner til og som ingen andre bør få kjennskap til.” Programmet hevdet å sitte på hemmelige dokumenter fra FBI-etterforskningen etter terrorangrepene 11. september. Dokumenter som skal vise at selv om Osama bin Laden er familiens sorte får, er minst to amerikanske medlemmer av familien mistenkt for å ha forbindelser til terrornettverket. Newsnight sier de har bevis for at FBI var på sporet av bin Ladens familiemedlemmer i USA før 11. september.

Et dokument viser at spesialagenter etterforsket Abdullah, en nær slektning av Osama, på grunn av hans tilknytning til organisasjonen World Assembly of Muslim Youth (WAMY), en organiasjonen som av FBI er mistenkt for å være en terrororganisasjon. Abdullah skal ha hatt leilighet i nærheten av WAMY, bare kvartaler fra en av adressene der fire av kaprerne bodde. FBI etterforsket også WAMY da de fikk beskjed fra høyere hold om å stanse etterforskningen. Amerikanske myndigheter har i ettertid ikke frosset WAMYs kontoer, slik de har gjort med andre mistenkte terrororganisasjoner, til tross for at Pakistan har utvist WAMYs «soldater» og at India har hevdet at WAMY finansierte terrorbombinger i Kashmir.

Newsnight dokumenterte også en rekke koblinger mellom USAs utenriksdepartement, CIA og Saudi-Arabia. ”Jeg fikk stadig ordre fra høyt hold om å utstede visum til ukvalifiserte søkere,” uttalte Michael Springman, som ledet det amerikanske visumbyrået i Jeddah fra 1987 til 1989. Da han klaget til sine overordnede ble klagene oversett. ”Det jeg gjorde var å gi visum til terrorister som var rekruttert av CIA og Osama bin Laden, for at de skulle komme til USA for å trenes i krigen mot Sovjet,” la han til.


I følge 11. september rapporten sørget en truende Osama bin Laden for at al-Qaida-medlemmet Tawfiq bin Attash, som senere bidro til terrorangrepet mot USA 11. september og til bombingen av USS Cole, ble løslatt i 1999. Tawfiq bin Attash ble arrestert i Yemen i 1999 fordi han kjørte bilen til en etterlyst militant. Myndighetene i Yemen visste ikke på dette tidspunktet at mannen, som ofte går under navnet Khallad, var medlem av al-Qaida-nettverket. Sommeren samme år tok Osama bin Laden personlig kontakt med en tjenestemann i den yemenske regjeringen. Bin Laden, som allerede var en etterlyst mann på grunn av bombingen av to amerikanske ambassader i Afrika i 1998, var svært truende overfor tjenestemannen. ”Jeg skal ikke konfrontere Yemen hvis dere ikke konfronterer meg,” skal han ha sagt. Også faren til den fengslede mannen, som var utvist av landet, kontaktet tjenestemannen for å forsikre seg om at sønnen ble løslatt. Litt senere ble Tawfiq bin Attash sluppet løs, og kunne delta i planleggingen av 11. september-angrepet. Khallad, som ble arrestert i Pakistan i 2003, holdes nå fengslet på et hemmelig sted.

Ifølge etteretningskilder Newsnight har snakket med, har det alltid vært begrensninger på etterforskning av saudiarabere, men under president Bush skal disse begrensningene ha blitt enda verre. Etter presidentvalget, fikk etteretningstjenestene beskjed om å holde seg unna etterforskning av bin Laden familien og den saudi-arabiske kongefamilien, hevdet programmet.

Visum til terrorister

Al-Qaida-fotsoldater ble på slutten av 80-tallet sluppet inn i USA på et spesielt visumprogram i regi av CIA. Også den blinde sjeik Omar Abdel Raman, bildet, og terroristtreneren Ali Mohammed slapp inn selv om begge sto på en varselliste over terrorister. Raman ble senere dømt for flere terrorangrep. Ali Mohammed antas å ha sluppet straff fordi han var agent for CIA.

Al-Qaida-menn i Bosnia

Abdul-Wahid al-Qahtani er blant kjente Al-Qaida-menn som slåss i Bosnia. Terrorist Clement Rodney Hampton-El, bildet, vitnet om at han ble tilbudt 150.000 dollar av en saudisk prins for å trene jihadister i Bosnia. Hassan Hakim ledet Al-Qaidas kontor i Kroatia og mottok ordre og penger fra jihadistenes kontor i New York.

Under dekke av oljeselskap

I 1991 kom Richard Secord, Harry «Heinie» Aderholt og Ed Dearborn til Baku på vegne av det amerikanske selskapet Mega Oil. De var veteraner fra USAs flyvåpen med erfaring fra Laos og Oliver Norths Contras-operasjoner i Mellom-Amerika. Agentene skaffet våpen verdt tusenvis av dollar og fløy inn minst 2000 leiesoldater fra Afghanistan, skrev Washington Post i 1994.

Al-Qaida i Aserbajdsjan

Araberafghanerne slåss tidlig på 90-tallet i det armenske Azeri-området i Nagorno-Karabakh. De frigjorde muslimske naboområder i Russland, Tsjetsjenia og Dagestan. Aksjonene skal ha blitt finansiert med heroin fra Afghanistan, av Osama bin Ladens formue og med saudiarabisk støtte.

Mujahideen – Wikipedia

Mujahideen – SourceWatch

Al-Qaeda involvement in Europe – Wikipedia

The Blotter: U.S.: Saudis Still Filling Al Qaeda’s Coffers

US Oil Companies Recruit Al-Qaeda Members

Al Qaeda, U.S. Oil Companies, and Central Asia

Afghan Fighters Joined Azeri-Armenian War in 1993

CRG – «Osamagate»

CIA Training of Islamists Haunts GIs in Iraq – NAM

HowStuffWorks Videos «CIA: America’s Secret Warriors

The Role of the CIA-ISI Terror Network

CIA used the ISI in Bosnia

The Bosnian Tragedy

Youtube: Støtte til terrorister

Sy Hersh: Inside Bush and Cheney’s World

Seymour Hersh about Osama & Al ‘Qaeda’s Afghanistan escapes

Seymour Hersh: US is funding Al-Qaeda to counter Iran

Seymour Hersh Interview with Wolf Blitzer

Seymour Hersh and our inept foreign policy

Seymour Hersh Plays Hardball June 18, 2007

Seymour Hersh on US funding Lebanon and Gaza violence

U.S. Funding Fatah in Gaza Hard Coup

US Supported (terrorist) Fatah al-Islam in Lebanon

Seymour Hersh: Fatah Al-Islam Crisis in Lebanon

USA Backs terror groups in lebanon! Allies of Al Qiada!

Is the US Secretly Funding Sunnis Against Iran? Olbermann

Flere videoer

Linker – USA/Iran