Våre årstider II april 14, 2009
Posted by Sjur Cappelen Papazian in Armenia, Irak - Land og krig, Sørvest Asia/Kaukasus.add a comment
Mesopotamia, vår sivilisasjons vugge, finner vi mellom elvene Eufrates og Tigris. De første tegnene etter jordbrukskulturer herfra er om lag 10 000 år gamle. Her finner vi også de tidligste spor og tegn etter organisert religion. Religionen i dette området utviklet seg over en periode på 3000 år. Fra tiden før skriftkunsten ble utviklet, ca 3000 f.vt., finnes kun arkeologiske etterlevninger. Det bildet som i senere tid er skapt av denne religionen er først og fremst basert på skriftlige dokumenter fra tiden 3000 f.vt. og fremover.
I en søken på svar på verden omkring seg, søkte mesopotamierne svar i det overnaturlige og skapte en gudeverden i menneskeskikkelser. Disse skikkelsene ble gitt menneskelige egenskaper og deres stilling i pantheonet har blitt beskrevet i en mengde eposer og myter.
Hvilken betydning den mesopotamiske kulturen og religionen har i senere tid hatt på omkringliggende sivilisasjoner er betydelig. Dette illustreres klart i en rekke myter og gudeskikkelser man finner i nærliggende kulturelle samfunn, som igjen kan forklares med den sterke innflytelsen som fant sted regionene imellom.
I et forsøk på å peke på det mesopotamiske pantheons særpreg og spesielle karakter kan man summere opp med at fruktbarhet, vegetasjon, vann og død er sentrale elementer i pantheonet, og gjenspeiler betydningen av jordbruket i regionen. Det mesopotamiske pantheon er på mange måter en typisk polyteistisk religion, med mange guder som representerer et bredt spekter av elementer vi har rundt oss.
Inanna, fruktbarheten, kjærlighetens og morgenstjernens gudinne og Uruks skytsgudinne, ekter den legendarisk kongen og hyrden Tammuz, som så blir Inannas ektemann og byens hersker.
Legenden om Inannas reise til underverdenen, er en myte som man gjennom komparativ mytologi har funnet i samtlige religioner i Sørvest Asia, der i blant i kristendommen. Myten involverer døden til en ung gud eller gudinne, slik som Persephone og Inanna, som er en liv-død-gjenoppstandelses guddom, noe som medvirker til stor sorg, for deretter å gjenoppstå fra underverden ved hjelp av hans eller hennes ektefelle, elsker eller mor. I den greske mytologien går Orfeus ned i underverden for å hente Eurydice tilbake til de levendes verden.
I denne legenden hadde Inanna som mål å overta for Ereskigal, som vil si den store kvinnen under jorden, gudinnen over dødsriket Kur eller Irkalla, noen ganger kalt kun for Irkalla slik Hades i gresk mytologi ble brukt for både underverden og dets hersker, ta over underverdenen, og på denne måten tilintetgjøre døden.
Ereshkigal, som blir fortalt oss er Inannas eldre søster, var den eneste som kunne styre og utstede lover i hennes kongedømme hvor hovedtemplet lå i den sumeriske byen Kutha, som hadde det samme navnet som underverdenes hovedstad. Inanna passerer syv porter og ved hver av dem ble hun bedt om å sette igjen et klesstykke eller ornament slik hun ender opp helt naken ved den sjuende porten – både klær og makt blir tatt fra henne. På tross av advarsler om hennes påskudd vender hun ikke om men våger å sette seg på Ereshkigals trone. Hun dømmes derved umiddelbart av anunnakiene i underverden som stirrer på henne med dødens øyne og hun blir en kropp hengende på en knagg. Her blir hun holdt fanget.
Basert på tekstfragmenter ble det antatt at Inannas nedstigning til Kur opptrådte etter døden til Tammuz heller enn før og at hennes formål var å redde Tammuz. Men nye funn har vist at Tammuz ble holdt i underverden for å sikre Inannas løslatelse. Inannas trofaste tjener forsøkte å hente hjelp fra de andre gudene, men det var kun Enki som svarte. Enki, kjent fra mesopotamisk religion, ble assimilert til solens zenith i vintersolvervet og hadde tallet 40 som hellig tall. Han var guden for byen Eridu.
Gudene Enlil og Nanna mente at Inanna, ved å trenge seg på et området som ikke er hennes, har satt seg i besittelse av forbudte ting. Enki sender to sendebud, forsynt med livets føde og vann, ned til underverdenen for å redde Inanna. Uansett så gjenoppstår hun, men i følge en lov måtte hun finne en som hun kunne skiftes ut med en stedfortreder for å kunne forlate underverdenen. Forfulgt av demoner går hun fra den ene guden til den andre, men hver av dem ba til henne om å slippe og hun har ikke hjerte til å gjennomføre det frem til hun ankommer Uruk og der til sin forargelse finner Tammuz rikt bekledd og på hennes trone. Som straff overgir hun ham til demonene.
Her oppstår et brudd mellom den akkadiske og den sumeriske versjonen. Mens den førstnevnte hevder at Tammuz’ søster Belili, introdusert for første gang, tar av seg sine juveler og hevder at Tammuz og at døden vil komme tilbake, opptrer Belili i en av de sumeriske tekstene, men som en gammel dame. Her kalles Tamuzids søster for Geshtinana. Tammuz flykter til hans søster Geshtinana, som forsøker å gjemme ham, men som ikke klarer å stå opp i mot demonene. Tammuz flykter men demonene fanger ham under hans antatte forsvar av denne gamle kvinnen kalt Biluili, men Inanna angrer. Inanna søker hevn på Bilili, på hennes morderiske sønn Girgire og på hans kone Shirru av den jagede ørken, ingens barn og ingens venn. Inanna forandrer Bilili til en vannsekk og Girggire til en beskyttende gud i ørken, mens Shirru blir gitt oppgaven å alltid passe på at de riktige ritene blir fulgt for forsvar mot den farlige ørken.
Inanna mykner og endrer hennes forordning og gjenoppliver hennes mann Tammuz. Et arrangement blir gjort slik at Geshtinana tar hans plass i underverden i seks måneder i året slik at de sitter hvert annet halvår. Kramer påstår at det er sannsynligvis Ereshkigal som finner nåde i den ulykkelige Tammuz, og aksepterer at han skal bli i underverdenen halve året, mens hans søster Geshtinanna tar hans plass den andre delen av året. Tammuz blir ofte relatert til død og vegetasjon. Myten om Tammuz’ kamp i underverdenen blir bemerket med en sørgehøytid i store deler av Sørvest Asia. En rekke versjoner av den sumeriske Døden til Tammuz slik som Inannas nedstigning i Underverden, Tammuz’ drøm og Tammuz og Gallaen har blitt funnet.
Denne myten representerer den universelle fruktbarhetssyklusen, med vegetasjonens gud som går til underverdenen, og som blir brakt tilbake og gjenoppstår, som vi ser i naturen med høst og vår. Vi kan se likheter mellom Tammuz og Osiris i den egyptiske religionen, der Osiris står for naturens fruktbarhet. I Kanaan finnes en lignende gudeskikkelse i Ba’al, et ord som opprinnelig betyr korn, som er fruktbarhetens kilde og prinsipp.
Den mesopotamiske polyteismen står i sterk kontrast til israelernes monoteisme, og iranernes dualisme. Men samtidig kan man se likhetstrekk med skapelsesberetningen til akkaderne, der vi ser tegn på dualisme som et utgangspunkt til universets skapelse, og flere av mytene vi møter i den mesopotamiske religion har tydelige likhetstrekk med myter fra israelsk religion.
Ordet kristen betyr at man tilhører Kristus eller er av Kristus. Den forståelse flertallet av kristne har av hvem Jesus Kristus er, er at han var inkarnasjonen av Gud, som vil si Gud som ble menneske, og at han var den Messias som er nevnt i Det gamle testamente. Dette betyr at man anser Jesus Kristus for å være Gud i en av sine tre personer.
Kristus er en gresk form av Messias, som er et ord som stammer fra me eller mesh, som er sumerernes ord for den gave guden for vannet, skaperkraft og intelligens, Enki, også kjent som Ea og som betyr Herre over jorden, gir til mennesket, sivilisasjonen.
Enki var ikke perfekt og som vanngud var han tørst etter øl og som guddom for sæd hadde han flere insestforhold. I legenden om Enki og Ninhursag, som betyr fjellets kvinne, ettersom det var der sivilisasjonen startet på grunn av at det var der, langs med den fruktbare halvmåne, at det var frodig og grønt, får han sammen med sin kone Ninhursag datteren Ninsar, som han sammen med fikk datteren Ninkurra, som han deretter får datteren Uttu sammen med.
Nin-hursag hadde mange navn slik som Ninmah, som vil si den store dronning, Nintu eller kvinnens fødsel, Mama eller mor, Ninki eller kvinnens jord, Aruru, som var Enlils søster, Belet-Ili eller gudens kvinne. Hun ble også identifisert med Ninsar og Ninkurra, samt Uttu, som er hennes døtre i legenden om Enki og Ninhursag.
Enki forsøker å forføre Uttu, som opprørt konsulterer Ninhursag, som gir Uttu råd om å holde seg unna elvebreddene. I en annen versjon av denne myten tar Ninhursag Enkis sæd ut fra Uttus mage og planter den i jorda hvor syv planter spirer raskt. Men med hans tjener med to ansikter og forvalter Isimud finner Enki plantene og starter å konsumere deres frukt, men gjennom å spise sin egen sæd blir han gravid i hans gap, tenner, munn, hals, lemmer og ribbein, men gudene er i uråd og vet ikke hva de skal gjøre ettersom han ikke har mage som han kan føde med frem til Ninhursags hellige rev får tak i Ninhursag, som mykner og tar Enkis sæd inn i sin kropp og gir fødsel til guder for helbredelse for hver del av sin kropp.
Den siste, Ninti, som vil si gudinne ribbein, er også et ordspill for kvinneliv, en tittel Ninhursag selv har. Historien er med andre ord en symbolsk refleksjon over måten livet er brakt frem gjennom å ilegge vann til land, og når det vokser, er vann nødvendig for at planter skal kunne gi frukt. Det handler om balanse og ansvar. Dette synes også å bli implisert i legenden om hieros gamos eller hellig ekteskap mellom Enki og Ninhursag, som synes å være en etiologisk legende om befruktning av tørr mark gjennom innføringen av irrigasjonsvann. Vannkilden, abzu, foran templet ble adoptert ved templet til ære for måneguden Nanna ved Ur og spredde seg til hele regionen, der i blant til både kirker og moskeer.
Ninti, som blir gitt tittelen mor til alt levende, en tittel senere gitt til den hurriske gudinnen Kheba, er også tittelen som blir gitt til Eva, som på hebrew ble Khavvah og på arameisk Hawwah, som skal ha ha blitt skapt fra Adams ribbein, som en snodig refleksjon av den sumeriske myten.
Noe som er karakteristisk for religioner i denne regionen er elvenes rolle i samfunnet, som gjenspeiles i religionen. Dette ser vi både i Mesopotamia og i Egypt. Dødens sentrale rolle, kan være et tegn på elvenes viktighet i forhold til vegetasjonen, Nilen med sine beregnelige faser, og Tigris og Eufrates mer uberegnelige faser. Det at Tigris og Eufrates ikke var like beregnelige kan gjenspeiles i mesopotamiernes usikkerhet rundt døden, og vanskeligheten rundt det å akseptere døden som en naturlig del av livet.
Adapa eller Adamu, sønn av Enki, guden for Eridu, den første byen i det sørlige Mesopotamia grunnlagt i 5400 f.vt., var en dødelig fra en guddommelig linje som ved et uhell takket nei til udødelighet. Hans assosiasjon med Enki kan ikke minst sees ut fra at han blir portrettert som en mann som bærer fiskeskinn. Enkis symboler inkluderte en geit og en fisk, som kom til å bli de urkristenes symbol, som senere ble kombinert til å danne steinbukken representert gjennom dyrekretskonstellasjonen ved samme navn. Enki ble i likhet med Adapa portrettert som en mann dekket med fiskeskinn, noe som sammen med at hans tempel ble kalt E-apsu, Huset for det dype vann, peker på hans opprinnelige karakter som en vanngud.
Adapa blir ofte identifisert som en rådgiver til den mytiske første antediluviske kongen av Eridu og den første kongen av Sumer i følge den sumeriske kongelisten, Alulim, noe som ville ha gjort ham til den første kongen i verden. Det er Enki, guden i Eridu, eller hans dødelige sønn Adapa, som skal ha brakt sivilisasjonen til Sumer. I tillegg til hans rådgiverfunksjon skal Adapa ha fungert som prest og eksorsist, og etter sin død tatt sin plass blant de syv vise, også kjent som abgallu, et ord som kommer fra det sumeriske ab eller vann, gal eller stor og lu, som betyr mann, og som er en referanse til Adapa. Abgallu var en gruppe på syv ånder, tjenerne til Enki, som levde ved tidens begynnelse og før floden. De beskytter og blir representert som bevingede menn, hvor av noen har menneskehoder, mens andre har en ørns hode eller den lavere delen av en fisk. Adapa (U-an, Oannes) var den første apkallu, deretter fulgte U-an-dugga, En-me-duga, En-me-galanna, En-me-buluga, An-enlilda og Utu-abzu.
Adapa ble sammenslått med kassitte-periodens apkal U-an, som er kjent via den babylonske forfatteren Berossus’ gjenfortelling av myten om Oannes, som også var en vismann som ble portrettert som en mann kledd i fiskeskinn, fra 300-tallet f.vt. I følge Berossus hadde Oannes, som tidligere ble ansett for å være basert på Enki, men som man senere har ansett for å være bygget på Uan eller Adapa, en kropp som en fisk, men med en underdel som var som et menneskes. Han skal ha holdt til ved den persiske gulf og gått på land om dagen for å lære menneskeheten å skrive, kunst og ulike vitenskaper.
Myten forteller om Adapa som brøt vingene til Ninlil, søndavinden, som hadde veltet hans fiskebåt, noe som får Anu til å tilkalle ham for å stille ham til rette. Enki, en av gudene, advarer Adapa om å unnskylde seg, men ikke å ta i mot den mat han vil bli tilbydd hos gudene ettersom dette i følge ham vil være dødens mat. Men Anu, begeistret for Adapas oppriktighet, gir ham i stedet udødelighetens mat, noe Adapa, som husker hva han har blitt fortalt av Enki, takker nei til og mister derfor tilbudet om udødelighet. Denne legenden har blitt sammenlignet med Gilgamesh-eposet om den mislykkede udødeliggjøring, samt med paradismyten om Adam, Eva og slangen fra det gamle testamentet. Her ser vi det samme plotet med en som søker en guds egenskap, men som mislykkes i sin søken, og blir tvunget til å akseptere sin skjebne som menneske.
Flodmyter med mange likheter til den sumeriske opptrer i samtlige sørvestasiatiske mytologier, der i blant i Atrahasis myten, Utnapishtim episoden i legenden om Gilgamesh og Bibelens legende om Noa. Også grekerne hadde en lignende historie. Her spiller Xisuthros rollen som Ziudsura. Den sumeriske guden Enki blir her identifisert med guden Kronus, far til Zeus, og sivbåten strandet i de korkyriske fjellene i Armenia. Xisuthros ble inkludert som en konge, sønn av Ardates. Den sumeriske skapelsesmyten, den tidligste kilden for opprinnelsen til sumererne og flodmyten, også kalt Eridu Genesis, har blitt funnet i Nippur, er skrevet på sumerisk og daterer seg til 1800-tallet f.vt., som vil si det første dynastiet i Babylon.
I alle disse historiene er det guddommer som skaper dyr og mennesker, men mennesker som gjør gudene sinte slik at de bestemmer seg for å utrydde dem gjennom en stor flod. Men en av gudene advarer et av menneskene og ber ham om å lage en stor båt for på den måten å redde menneskeheten, og som oftest dyrene, fra utryddelse. Til slutt belønner gudene ham for hans handlinger. I den sumeriske versjonen er det gudene An, som er sumerisk og betyr det ovenfor, altså himmelen, himmelguden, og som var forfaren til alle guder og skaperen av universet, Enlil og Enki, som utgjør en triade sammen, samt Ninhursag, som skaper sumererne og dyrene.
I den sumeriske versjonen av myten om syndfloden blir en plass i dette landet gitt som en gave til Zisudra etter at han reddet menneskeheten fra syndfloden ved å bygge en ark. Dette landet er beskrevet både som et land og en by, et rent lyst og vakkert sted. Dyrene plaget ikke hverandre og der var ingen sykdom eller aldring blant menneskene.
I den semittiske versjoner blir Dilmun beskrevet som stedet for de udødelige, dit Utanapishtim får dra etter han overlevde syndfloden. Den sumeriske myten om landet Dilmun beskriver et land som ligner veldig beskrivelsen vi finner av paradis i den hebraiske bibelen, som senere også blir grunnlaget for jødedommens, kristendommens og islams bilde av paradis.
Dilmun opptrer først i sumeriske kilder funnet i templet til gudinnen Inanna i Uruk datert til slutten av det fjerde årtusen f.vt. Dilmun ble nevnt i to brev datert fra Nippur til tiden under Burnaburiash omkring 1370-tallet f.vt. da kassittene hersket i Babylon. Brevene var fra en provinsoffiser i Dilmun til hans overherrer i Mesopotamia. Navnene det blir referert til er akkadiske og indikerer, sammen med andre dokumenter som har blitt funnet, til et administrativt forhold mellom Dilmun og Babylon. Men det synes som om dette forholdet har fått en pause etter at kassitte dynastiet kollapset ettersom ingen dokumenter nevner Dilmun med unntak av en assyriske innskrifter hvor det hevdes at den assyriske kongen også er konge over Dilmun og Meluhha, som trolig er Indusdal sivilisasjonen, samt over det nedre og øvre hav, og datert til 1250 f.vt.
Assyriske innskrifter nevner tributt fra Dilmun. Et dokument funnet i Bahrain navner at Sennacherib, kongen av Assyria (707-681 f.vt.) angrep Nordøst Arabia og erobret Bahrain. Det synes som om Dilmun var falt i hendene på det neo-babylonske imperiet på bakgrunn av administrative kilder i 567 f.vt., men navnet Dilmun sluttet å bli brukt etter det neo-babylonske imperiets kollaps i 538 f.vt.
Dilmun, noen ganger beskrevet som stedet hvor solen går opp og de levendes land, er scenen i noen versjoner av den sumeriske skapelsesmyten og plassen hvor den guddommeliggjorte sumeriske flodhelten Utnapishtim (Ziusudra) ble tatt av guden for å leve i all fremtid. Dilmun er også å finne i legenden om Enki og Ninhursag som stedet hvor skapelsen fant sted. Ninlil, den sumeriske gudinnen av luft og søndavind hadde hennes hjem i Dilmun, som også opptrer i legenden om Gilgamesh. Stedet har blitt ansett for å være stedet for Edens hage. Dette på tross av at det i den tidlige legenden Enmerkar og herren av Aratta, hvor hovedhandlingen er sentrert på Enmerkars konstruksjon av ziggurater i Uruk og Eridu, blir beskrevet å ha funnet sted før Dilmun ennå eksisterte.
Dilmun, også kjent som Telmun, er et land nevnt i ulike mesopotamiske kilder som en handelspartner, kilde for råmaterialer, kobber og og et senter for de mesopotamiske og Indusdal sivilisasjonens handelsruter. Frem til i dag har arkeologer mislykkes i å finne et sted som eksisterte fra 3300-556 f.vt., da Dilmun opptrer i tekster. Dette på tross av at stedet hevdes å være på den østlige kysten av Arabia i nærheten av dagens Kuwait til Bahrain, øya Bahrain eller øya Failaka øst for Kuwait. Det tidligste kjente stedet i dette området er Qal’at al-Bahrain som dateres til omkring 2200 f.vt.
Hymner vedrørende Enki taler om hans overfall på Dilmuns jomfruer mens de står ved en elvebredd. Han rekker ut fra den nærmeste sump og omfavner dem til hans bryst. Verken Bahrain, Failaka eller Arabias østlige kyst har sumper og en elv viss bredder Dilmuns jomfruer ble angrepet av Enki. Dilmun blir sagt å ligge «i øst hvor solen går opp,» noe som ikke rimer med Verken Bahrain, Failaka eller Arabias østlige kyst, hvor av alle ligger sør for Sumer og Eridu. Det har derfor blitt foreslått at Dilmun er en uidentifisert tell på den iranske kyst og den persiske golf, nærmere bestemt ved Shat al-Arab mellom dagens Qurnah og Basra i Irak. Dette området ligger øst for Sumer og elvebredden Dilmuns jomfruer blir forført av Enki vil ligge ved Shat al-Arab som ligger ute i sumpene. Elvemunningen hvor Dilmun skal ligge er utløpet for Tigris og Eufrat ved Qurnah.
I det meste av historien har den persiske golfs sørlige side blitt kontrollert av nomadiske stammer. Området ble dominert av Dilmun sivilisasjonen på 4000-tallet f.vt. Gerrha, en gammel by i Arabia, på den persiske gulfs vestlige bredd, i nærheten eller under dagens Uqair, 70 km nordøst for Al-Hasa på den østlige kysten av Saudi Arabia, var i lang tid det viktigste senteret på den sørlige kysten av den golfen. Stedet ligger kun 80 km fra de gamle begravelsesplassene fra Dilmun sivilisasjonen på Bahrain. På 200-tallet migrerte Lakhum stammen, som levde i Yemen, nordover og grunnla lakhmide kongedømmet langs med den sørlige kysten.
God påske! Gled dere! april 12, 2009
Posted by Sjur Cappelen Papazian in Armenia, Irak - Land og krig, Sørvest Asia/Kaukasus.add a comment
Kunnskap om våre høytider og deres ”ukristne” opprinnelse bør ikke føre frem til ateisme, men heller en rikere og dypere forståelse av den Kristus som lever i oss alle og det enorme og pågående mysterium av kosmos best forstått gjennom historier og arketyper.
Kristendommen er ikke kun en monoteistisk religion, det vil si at den bekjenner at det finnes bare én gud, men inkluderer samtlige «hedenske» religioner i sitt bearbeidede materiale, som vil si at den på mange måter er en samrøre mellom det abrahamiske og de gamle polyteistiske religionene, som igjen stort sett er knyttet til universet, og da ikke aller minst stjernehimmelen, som vi lever i og under.
Bibelen handler om, ved siden av den historiske Jesu Krist, om stjerner og stjernebilder, folkenes opprinnelse og migrasjon og gamle myter, slik som fra Gilgamesh og Enmerkar og herren av Aratta. Dette trolig på grunn av at den historiske Jesu Krist, som var hovedpersonen i urkristendommen, raskt kom til å miste fotfeste etter sin død i forhold til de lokale religionene og tradisjonene som eksisterte.
De som først fulgte Jesu Krist tenkte ikke på ham som en gudommelig Messias. For dem var han en læremester som hjalp dem gjennom vanskelige tider. De tidligste ordene av og om Jesus åpenbarer at han ble betraktet som en sterk lærer i den greske, kyniske, filosofiske tradisjonen.
Jesu Krist levde i et tidsrom da Palestina fremdeles var under viktig innflytelse av grekerne. Det bildet som kildene tegner av ham viser et menneske som er sterkt knyttet til personene rundt seg, personer som ofte har det felles at de trenger råd, hjelp, støtte, tro, tilgivelse og kjærlighet. Det tapte evangelium, skriftet som har blitt kalt Q, inneholder de ordene som blir betraktet som de mest autentiske ordene fra Jesus.
Enkelte, som Jehovas vitner mener at Jesus var guddommelig, men ikke Gud. De mener at han var Guds første skapning og at han steg ned til jorden og ble en åndeperson igjen etter sin jordiske død. De identifiserer ham også med erkeengelen Mikael, den eneste av englene som bibelen omtaler som erkeengel. Av alle englene som er omtalt i Bibelen så er kun to nevnt ved navn – Mikael og Gabriel. Noen liberale teologer mener også at Jesus ikke er guddommelig, men kun et menneske, noe som innebærer at han ikke er den Messias Gamle testamentet omhandler.
Kristendommen ble ikke til som et ovenfor og ned, som en elites overbevisning som ble ble presset nedover hodene til de andre, slik som senere kom til å bli standarden. De urkristne var utbrytere fra denne urettferdige og patriarkalske ordenen. På mange kan det se ut som en revolusjon nedenfra.
Jesu Krist kom ikke med et forgjettet land, men drømmen om et utopi man sammen skulle skape. Kvinnen skulle være likestilt med mannen og de urkristne brøt med stammen da de erklærte at kristendommen skulle være åpen for alle etniske grupper. Jesu Krist brukte vold en gang og det var da han veltet bordene til pengevekslerne i templet i Jerusalem. Det var de med rent hjerte, ikke dem med penger som fikk komme til Paradis. Historien om den barmhjertige samaritan er et godt eksempel på god folkeskikk.
Kristendommen er en frelsesreligion, som vil si at de kristne tror at de som tror på Jesus Kristus oppnår frelse og evig liv i Guds nærvær. Det kan sies at det er et fellestrekk at man ser på frelse som et resultat av Guds nåde og ikke av menneskelige gjøremål. Det er dog store forskjeller i hvordan man tolker dette i praksis. Et eksempel er forståelsen av gode gjerninger; enkelte kirkesamfunn tror at gode gjerninger bidrar til å oppnå Guds nåde mens andre tror at gode gjerninger er noe som følger av at Gud virker i den som er frelst. Man skal frelses fra sine synder, bli et godt menneske og vende sitt skinn mot sin fiende, som vil si at man ikke skulle bruke tvang men overtalelsesevne.
Ved siden av dette kan det sies at kristendommen er en åpenbaringsreligion. Den åpenbaring som anerkjennes av alle kristne er Bibelen, som dels er åpenbart gjennom jødene og dels fra Kristus gjennom apostlene. I de protestantiske kirker regnes dette som den eneste åpenbaringen. I katolsk og ortodoks kristendom mener man det er to kilder til åpenbaringen: Skriften (Bibelen) og tradisjon. Sistnevnte er den delen av Kristi lære som apostlene formidlet til uten at den ble eksplisitt skrevet ned. De fleste grener hører også på autoriteter innen kirkesamfunnet som har fått åpenbaringer direkte fra Gud. Da blir budskapet prøvd opp mot Bibelen.
Kristendommen ble ikke en statsreligion før den ble det i Armenia i år 301.
Fuglen Føniks
Føniks, også kalt fuglen Føniks, er en fabelfugl. Navnet føniks kommer av gresk phoinix, som betød purpur, og som også gav navn til Fønikia, siden innbyggerne der handlet nettopp med denne etterspurte rødfargen. Fønikia er dannet av det greske føniki – Φοινίκη (= det røde folk) etter ordet foinos som betyr rød, ettersom de kostbare fargestoffene purpur og karmosinrød ble produsert der.
Haplogruppen til fønikerne, mest sannsynlig et semittisk folk, har blitt anslått som haplogruppe J2. Fønikerne var kanaanitter — og stamfedre til dagens libanesere. Den mannlige befolkningen i Tunisia og Malta ble også omfattet av denne forskningen, og viste seg å dele en stor andel genetiske likheter med de libanesiske fønikere. For Maltas vedkommende delte rundt en tredjedel av befolkningen DNA med antikkens fønikere.
Andre grupper som er forbundet med samme haplogruppe er hurri-urartierne, som ikke minst utgjør dagens armenere og kurdere, hvis navn betyr det samme og som stammer fra hurriere (kur – hur og ar – ur). Hurri-urartierne dannet utgangspunktet for alle de store sivilisasjonene i Eurasia, slik som på Balkan, Egypt, Mesopotamia, Iran, India, Kaukasus mm.
Hurri-urartiernme holdt til i hele området og ga også opphav til etruskerne, som var de som ga grunnlaget for Romerriket. Men mens en del av dette folket kom til å snakke semittisk, var det en annen del av dem som begynte å snakke indoeuropeisk. På mange måter kan man si at både semittisk og indoeuropeisk stammer fra denne folkegruppen i kontakt med afrikanere i sør og det som kom til å utvikle seg til å bli indoeuropeere i nord.
Fønikerne har fått æren for å spredt det fønikiske alfabet rundt hele Middelhavet. Det var en variant av det semittiske alfabet fra området rundt Kanaan utviklet århundrer tidligere i området Sinai eller i det sentrale Egypt. Fønikiske handelsmenn spredte dette skriftsystemet langs handelsrutene i Egeerhavet, til kysten av Anatolia (Lilleasia), den minoriske sivilisasjon på Kreta, det mykenske Hellas, og over hele Middelhavet.
Første gang fugl føniks beskrives er i et dikt av grekeren Hesiodos, en tidlig gresk poet, rhapsod og bonde fra Boiotia, på 600-tallet f.vt. Han mente, fra et skriftfragment, at Adonis, en årlig plantegud for liv-død-gjenfødelse hvis natur er knyttet til kalenderen, var sønnen til Føniks og Aphesiboea. Dette er bare bevart som et sitat hos Plutarch (død år 120) Senere omtales føniks av blant andre Herodot, Manilius og Tacitus.
Adonis, berømt for sin skjønnhet, ble elsket av Afrodite og spesielt dyrket av kvinner. Han er nært forbundet med den sumeriske Tammuz, den egyptiske Osiris, den semittiske Baal Hadad, den etruskiske Atunis og den frygiske attis, hvor av alle er død og oppstandelsesguder som representerer gjenfødsel og vegetasjon.
Navnet, det nordvestsemittiske A-D-N, er på semittisk en variasjon av ordet herre, som også ble brukt, som Adonai, til å referere til Yahweh i Det gamle testamentet. På egyptisk finner man navnet Aton og i andre kulturer i Sørvest Asia og andre steder finner man ordet Ata, som betyr far, slik som i Ata Turk. Den sumeriske solguden het Utu.
Da hebreerne for første gang kom til Canaan ble de angrepet av kongen av jebusitene, Adonizedek, hvis navn betyr herre av Zedek (= Jerusalem). Hans etruskiske motpart var Atunis. En del forskere er også av den mening at han kom inn i germansk og norrøn mytologi og hvor hans motpart der ble Balder.
Kvinner i Athen kunne plante adonishager ved hurtigvoksende grønnsaker som sprang opp fra frø og visnet. Adonisfestivalen ble feiret av kvinner ved midtsommer ved å så fenbikel, salat, hvete og bygg. Plantene vokste opp hurtig, visnet tilsvarende hurtig, og kvinnene sørget for den altfor tidlig død til planteguden. Dette kan være utgangspunktet for Edens hage.
Så snart som Adonis ble født var barnet så vakkert at Afrodite plasserte ham i en lukket kiste som hun overleverte til underverdens gudinne Persefone for sikkerhet. Persefone ble også betatt av hans overjordiske skjønnhet og nektet å gi ham tilbake. Striden mellom gudinnene ble avgjort og bilagt, enten av Zeus eller musen Kalliope, ved at Adonis tilbrakte fire måneder hos Afrodite – som forførte ham ved hjelp av sin venninne Helene, og fire måneder med Persefone, og fire måneder i året med hvem som han selv valgte. Adonis valgte alltid Afrodite ettersom Persefone var den kalde, ufølsomme gudinnen i Underverdenen.
Proserpina var romernes ekvivalent til Persepone og dannet historien om grunnlaget for våren. Opprinnelsen til hennes navn kommer fra det latinske proserpere eller å ankomme som hentyder til det voksende livet om våren. Proserpina var innordnet i kulten til Libera, en gammel fruktbarhetsgudinne, konen til Liber, og blir ansett som en liv-død-gjenfødsel guddom. Hun var datter av korngudinnen Ceres og himmel- og tordenguden Jupiter.
Adonia var en feiring til ære for Afrodite og Adonis hos blant annet egypterne og grekerne. Den varte i to dager og ble feiret av kvinner. Den første dagen brakte de statuer av Adonis ut på gaten og går gjennom alle ritene vanlig under begravelse, hvor de slo seg selv og kom med klagerop til minne om Venus sorg i etterkant av hennes elskedes død. Den andre dagen ble brukt til lystighet og fest ettersom Adonis kunne vende tilbake til livet igjen og være halvparten av året sammen med Afrodite. Disse to ritualene utgjorde to ulike fester som ble holdt på ulike tidspunkt i året, hvor av den ene 6 måneder etter den andre. Adonis var sammen med Persepone den ene halvdelen og den andre halvdelen med Venus.
Walter Burkert, den mest profilerte forsker på gresk religion og kulter, har etterspurt om ikke Adonis helt fra begynnelsen komme til Hellas sammen med Afrodite. Det fantes tallrike gudinner som tilsvarte den greske gudinnen Afrodite: Hennahenna (hurrisk), Inanna (sumerisk), Ishtar (babylonsk), Astarte (semittisk), Turan (etruskisk), Nepthys (egyptisk) og Venus (romersk). Hun har paralleller i de indoeuropeiske morgengudinnene som Ushas eller Aurora.
Gamletestamentet inkluderer den eneste overlevende tekst kjent for å bruke termen Jebusitt for å beskrive de pre-israelittiske borgerne i Jerusalem. I følge Genesis 10 blir de identifisert som en kanaanittisk stamme som blir listet i tredjeplass blant de kanaanittiske gruppene, mellom hettittene og amorittene. Man antok tidligere at de var identiske med hettittene, men i økende grad antar man nå at det dreier seg om en amorittisk stamme identifisert med Yabusi’um. Men det er fult ut mulig at mer enn en klan eller stamme bar et lignende navn og at jebusittene og yabusi’um refererer til to ulike størrelser.
I Amarna brevene blir det for eksempel nevnt at den samtidige kongen av Jerusalem het Abdi Heba, som er et teoforisk navn som kommer fra den hurriske gudinnen Hebat, noe som gjør det sannsynlig at jebusittene enten var hurriere, var tungt påvirket av dem eller var dominert av en hurrisk maryannu klasse. Jebusitt kan være navnet på Jesus og navnet Mari kan komme fra denne krigerklassen.
Ifølge alle tekster skal det kun eksistere et eksempar av fugl føniks, men alderen varierer fra forfatter til forfatter. Alt fra 500 år til 1461 år. Det er likevel en viss enighet om at fugl føniks hvert 500 år flyver fra Arabia eller India til fønikiens (libanons) trær. Her lager den bål av kvister, brenner seg selv opp og gjennoppstår forynget av asken.
Ifølge denne legenden lever Føniks imellom 500 og 1 000 år. Mot slutten av livsløpet flyr den til den hellige byen Hellopolis hvor den bygger et reir av myrra i tempelet til solguden Ra. Ved soloppgang antennes reiret av gløden til morgenrøden, og både reiret og fuglen brenner kraftig og blir til aske. Fra denne asken gjenoppstår Føniks som en ung, ny fugl, som stiger høyt opp på himmelen. Dette blir i dag også brukt i overført betydning når man snakker om fugl Føniks.
Et annet sagn sier at fugl føniks bare spiser dugg, så flyr den til fjerne land for å samle velluktende urter som den legger på alteret i Heliopolis. Den setter så fyr på disse og brenner seg selv til aske. Men etter tre dager reiser den seg fra asken til et nytt liv.
Utseendemessig er fugl føniks en slags blanding av ørn og hegre med brusende gyllen fjærdrakt, eller firefaget fjærdrakt. Opprinnelsen kan være de gamle egypternes hellige bennufugl, en hegreart som var den første skapningen som slo seg ned på den åskammen som hadde oppstått av urslammet. Navnet føniks henger sammen med det greske ordet for rød, som også finnes i Fønikia. (Gresk: phoinix- dette navnet er avledet fra ildens farge rød, noe som henger sammen med sagnet om at den steg opp av den rensende flammen.) Hovedstedet for dyrkingen av fugl føniks var (Heliopolis) i Egypt. Det heter seg at fugl føniks kom til Egypt i år 34 e.vt. Og etter egyptisk tankegang skulle enhver som døde forvandle seg til en føniks.
Fugl Føniks er et fabeldyr fra egyptisk mytologi, hvor den er et symbol på gjenfødelsen. Legendene om fugl Føniks finnes også i gresk og romersk mytologi og i kristen ikonografi. I tidlig kristen gravskulptur er fugl Føniks et symbol på oppstandelse og håp om seier over døden. I senere tolkninger er den også blitt symbol på gjenoppstandelse, udødelighet og liv etter døden.
Tidlige kristne forfattere tolket føniks-myten som et symbol på Jesu død og oppstandelse. I det gamle Roma ble fønix til et symbol for imperiets stadig fornyede livskraft, og er i denne betydningen avbildet på bilder og mynter fra keisertiden. Mens i den alkymistiske symbolikken står fønix for ”materia prima” som utslettes og forvandles på veien mot de vises stein…
Semiramis og Ara Geghetsik
En av de mest populære legendene i armensk tradisjon involverer Semiramis og en armensk konge, Ara den vakre eller Ara den dyktige, på armensk kjent som Ara Geghetsik, som skal ha vært en armensk konge som hersket over kongedømmet Urartu/Ararat fra 1769 til 1743 f.vt. Dette på tross av at Semiramis noen ganger blir ansett for å være en tåkete refleksjon av den historiske dronningen Shammuramat, den babylonske konen til Shamshi-Adad V, kongen av Assyria fra 824 til 811 f.vt., som etter hennes manns død i flere år skal ha fungert som regent for hennes sønn Adad-nirari III.
Shalmaneser III, som betyr at guden Shulmanu, guden for underverden, fruktbarhet og krig dyrket av babylonere, akkadere og vestsemittiske folk, er preeminent, var sønn av den assyriske kong Ashurnasirpal II og konge over Assyria (859-824 f.vt.). Hans lange tid ved makten besto av en konstant serie kampanjer mot de østlige stammene, babylonerne, folkene i Mesopotamia og Syria, samt Kizzuwadna, befolket av luwiere og hurriere, og Urartu/Ararat. Hans hærer trengte inn i området rundt Van og Taurus fjellene og hettittene i Karkemish måtte betale tributt, og kongedømmene Hamath ved Orontes elva i det sentrale Syria nord for Damaskus og Aram Damaskus ble underkastet.
Assyrerne, et folk med bakgrunn fra befolkningen i det gamle assyriske imperiet, som blant annet inkluderte Assur, Nineveh Dur-Sharrukin og Nimrud, holdt til i et område som strakk seg fra Nilen i Egypt til Anatolia omkring 671 f.vt., da de ble angrepet av en allianse bestående av det nybabylonske eller kaldeiske imperiet og indoiranske stammer bestående i første rekke av medere og persere og deres hovedstad Nineveh, se Ninus og Nimrod, falt i 612 f.vt. Mee enn et halvt århundre senere var både babylonerne og assyrerne provinser i det persiske imperium.
Assyrerne hadde sitt hovedområde i det nordlige Mesopotamia, i det såkalte Beth Nahrain eller det som blir kalt det assyriske triangel. De oppsto som en blanding mellom den semittiske befolkningen i det akkadiske imperiet, som blant annet inkluderte Akkad, Babylon, Isin og Susa og som ble dannet av Sargon av Akkad, som var de første semittene i Sørvest Asia, og den opprinnelige sumeriske befolkningen, som holdt til i Sumer, som blant annet inkluderte Uruk, Ur, Eridu, Kish, Lagash og Nippur.
Under den eldre assyriske perioden (2000-1500 f.vt.) kontrollerte Assur mye av det nordlige Mesopotamia, men riket ble svekket i den middelassyriske perioden (1500-1000 f.vt.) for så å ekspandere i en rekke erobringer som dannet det nyassyriske imperiet, hvor også arameisk ble gjort til et offisielt språk sammen med det akkadiske, i tidlig jernalder (911-612 f.vt.) og under Ashurbanipal (668-627 f.vt.), som ødela den elamittiske sivilisasjonen, kontrollerte hele den fruktbare halvmåne, inkludert Egypt. Enkelte hevder at det nyassyriske imperiet var verdens første ekte imperium på tross av at Sargon av Akkad (2270-2215 f.vt.), grunnleggeren av det akkadiske imperium, har fått ”æren” av å skape verdens første multietniske imperium.
Babylonia, tidligere Sumer og Akkad, var en assyrisk koloni og tittelen Konge av Babylon var Konge av Sumer og Akkad. Arameiske stammer, blant dem kaldeere, emigrerte til regionen og deres språk ble det dominerende. De ulike kulturene smeltet sammen og dannet den klassiske assyriske kulturen.
Det var under Shalmaneser III, i 853 f.vt., at en koalisjon, alliansen av de 12 kongene, dannet av kongedømmene Egypt, Hamath, Arvad, ammonittene og andre nabostater under ledelse av kong Hadadezer av Damaskus også kjent som Adad-idri, og kanskje identisk med Ben Hadad, og Ahab av Israel slo assyrerne ved slaget ved Karkar på tross av at den assyriske kongen fortsatte hans forsøk på å underlegge seg Israel og Syria.
Denne kampen er kjent for å inkludere flere krigere enn noen gang tidligere i historien og for første gang å nevne noen folk, slik som araberne. Det hele skrevet ned på Kurkh monolitten. Det er her, i en skriftlig kile er en assyrisk innskrift fra 853 f.vt., at etnonymetet arab dukker opp for første gang. Shalmaneser III lister en kong Gindibu av matu arbai, det arabiske land, blant de folk han slo ved Karkar. Det er en betegnelse på ulike semittiske ørkenfolk, den siste flokken til å komme nordover fra de sørlige egnene, i den syriske ørken og Arabia.
Shalmaneser førte krig mot Hadadezers etterfølgerr Hazael og tvang ham til å søke tilflukt innen murene i sin hovedstad i 842 f.vt. Men mens han ikke klarte å erobre Damaskus, men ødela det omkringliggende området, noe som fikk Jehu av Israel, sammen med de fønikiske byer sendte tributt til ham i 841 f.vt. Babylonia hadde allerede blit erobret så langt som til kaldeernes myrer i sør og den babylonske kongen blitt drept. Shalmaneser sendte en ekspedisjon mot Tabal, som ble etterfulgt av en mot Kappadokia og en annen mot Urartu på 830-tallet f.vt. Men han ble etter hvert nødt til, på grunn av sin høye alder, å gi kommandoen av sine armeer videre til Turtan, som vil si kommandoleder, Dayyan-Assur og 6 år senere, i 826 f.vt., gjorde Nineveh og 27 andre viktige byer opprør mot ham under hans opprørsønn Assur-danin-pal, men denne ble knust av Shamshi-Ramman II, også kjent som Shamshi-Adad V, mannen til Shammuramat, som blir identifisert med Semiramis, som var en annen av Shalmanesers sønner. Shamshi-Adad V, far til Adad-nirari III som etterfulgte ham som konge, var assyrisk konge i perioden 824-811 f.vt., men opprøret, som varte frem til 820 f.vt., svekket det assyriske imperiet frem til reformene til Tiglath-pileser III (745-727 f.vt.).
Ara skal ha blitt kjent via legenden om Ara den vakre og Shamiram hvor det heter at den assyriske dronningen Semiramis var så forelsket i ham på grunn av at han var så vakker og dyktig at hun gikk til krig mot Armenia kun for å få ham.
I følge legenden spurte Semiramis Ara om å ekte henne, men Ara, som allerede var gift, avviste henne ettersom han ikke ville svikte hans hjem og familie. Semiramis samlet da Assyrias mektige hærer og marsjerte mot Armenia. Under slaget, som kan ha funnet sted i Ararat dalen, ble Ara drept på tross av at Semiramis hadde gitt ordre om at han skulle bli tatt i live. Hun ble derfor, i likhet med tusener av andre kvinner som hadde lengtet etter den vakre kongen, deprimert. For å stanse krigen mot armenerne tok hun, ettersom hun var kjent for å være en trollkvinne eller heks, kroppen hans og ba gudene om å gjenopplive ham fra de døde. Men uten å lykkes. Da armenerne nærmet seg for å hevne døden til deres leder forkledde hun en av sine elskere som Ara og spredde ryktet at gudene hadde brakt Ara tilbake til livet, noe som endte krigen.
Semiramis, bemerket for hennes ynde og visdom, skal ha erobret mange land og blant annet ha grunnlagt Babylon. Etter en lang og rik tid skal hun ha forsvunnet fra jorden som due for deretter å bli dyrket som en gudinne, datter av fiskegudinnen Atargatis, som hadde mange av kjennetegnene til gudinnen Inanna, som var den mest populære fruktbarhets- og modergudinne i sumerisk, og senere assyrisk og babylonsk, religion. Armensk tradisjon portretterer henne som en hore, noe som kommer av at hun var kjærlighetsgudinne.
Semiramis navn kom til, på tross av at opprinnelsen til det var blitt glemt, å bli brukt til å betegne ulike monumenter i hele Sørvest Asia. Nesten alle gamle arbeider ved Eufrat eller i Iran synes å ha blitt tilskrevet henne, selv Behistun innskriften av Darius. Herodotus tilskrev henne sidebreddene til Eufrat og kjenner hennes navn fra en port i Babylon. Ulike steder i det nordlige Mesopotamia bar hennes navn og et gammelt navn for byen Van, som var et hovedsete for den armenske kulturen og som under navnet Tushpa var hovedstad i Urartu på 900-tallet f.vt., var Shamiramagerd.
Historien om Semiramis og Ara den vakre er en historie om solverv, død og gjenoppstandelse, årets rundgang med andre ord. I likhet med Sham, slik som i navnet til solguden Shamas, betyr Ara sol. Men på tross av mange ulike versjoner av legenden er det vanligvis akseptert at Ara aldri kom tilbake til livet. Ara Geghetsik, Ara den vakre, er guden for våren, floraen, jordbruket, det å så og vann. Han blir assosiert med Isis, Vishnu og Dionysus som symbolet for nytt liv.
—
Påskens opprinnelse går tilbake til ritualet omkring vårsolvervet innsatt av Semiramis i etterkant av hennes illegitime sønn, Tammuz, som hun overbeviste menneskene om at var den gjenfødte Nimrod, sin død, som ifølge tradisjonen ble drept av et villsvin. I følge legenden gjennoppsto Tammuz i form av vegetasjon på grunn av sin mors tårers makt.
Alexander Hislop i De to Babylonene (1853) skrev at Semiramis var opprinnelsen til et kosmisk symbol og forsøkte å påvise at Semiramis og Nimrod er identiske til Isis og Osiris, Inanna og Tammuz. I følge ham begynte disse historiene å sirkulere som propaganda utviklet av Semiramis for hennes undersåtter slik at de skulle gi henne status som jomfrufødsel og se hennes barn som oppfyllelsen av «frø» profetien i Genesis 3:15. Hun blir den velsignede Jomfru Maria. Og hennes barn blir identifisert med vegetasjons- og liv-død-gjenfødsel guden, slik som den egyptiske Horus og Osiris, den frygiske Attis, den vestsemittiske Adonis og Baal Hadad, den etruskiske Atunis, den kristne Jesus, den norrønske Balder og Odin, den greske Dionysus og Bacchus, for ikke å glemme Zeus, den sumeriske Tammuz, Zoroaster/Zarathustra, den persiske Mithra, den romerske Saturn, samt den indiske Krishna (Vishnu) og Buddha. Gudinner som gikk inn i dødsriket og gjenvente var blant annet Inanna.
Jesus er på mange måter en synkronisering av denne arketypen. I følge Hislop var alle disse guddommelige parene i myter og religioner, slik som Isis/Osiris, Afrodite/Cupid, Asherah/Orion, Maria/Jesus osv., gjenfortellinger av denne opprinnelige historien. Den 25 desember, tidspunktet for vintersolvær, har blitt feiret som solgudens fødselsdag så langt tilbake som man kan huske.
Ettersom folk hadde sett etter den lovede frelseren siden menneskehetens begynnelse (Genesis 3:15) ble de overbevist av Semiramis til å tro at Tammuz var frelseren på tross av at han hadde hatt en overnaturlig fødsel. Ikke lenge etter hadde folket i tillegg til å dyrke Tammuz, eller den gjenfødte Nimrod, også begynt å dyrke Semiramis som fruktbarhetsgudinne. Hun ble kjent som sumerernes Inanna, hurriernes Hannahanna og Hebat, assyrernes og babylonernes Ishtar og Ashtur, frygernes Cybele, egypternes Isis, fønikernes Astarte, samt grekernes Afrodite. Vi gjenfinner Babylons utgave Ishtar i nåtidens pikenavn Ester – og formentlig også i det engelske ord for påske – easter.
—
Påskedag faller på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn, og datoen varierer dermed innenfor perioden 22. mars (1818 og 2285) til 25. april (1943 og 2038). Påskedag faller på 12. april i 2009, og på 4. april i 2010. For andre år, se artikkelen om bevegelige merkedager. Tidspunktet for påskehøytiden blir beregnet etter påskeformelen.
Påsken er den viktigste av de kristne høytidene, og feires til minne om Jesu Kristi død og oppstandelse. Forut for påsken markeres fastetiden og den stille uke, og etter påskesøndag kommer påsketiden, som varer fram til pinse. Ordet påske er en forvanskning av navnet på den jødiske høytiden pesach. Jødene har feiret påske lengre enn kristendommen. De feiret utvandringen fra fangenskapet i Egypt.
Ifølge Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon er påsken en gammeltestamentlig fest feiret til minne om utgangen fra Egypt (Mosebok 12 og 13; 5 Mosebok 16, 1-8) Påskelammet ble slaktet i templet og spist med familien sammen med ugjæret brød og grønnsaker om kvelden den 14. dag i måneden nisan, som tilsvarer april. Grunnet Jesu lidelse, død og oppstandelse i påsken, ble høytiden den første kristne høytid og kirkens største fest. Regelen for fastsettelse av påskefesten ble gitt ved kirkemøtet i Nikaia 325 år f.Kr. Påskesøndag skal falle på den første søndag etter den første fullmåne etter vårjevndøgn (21.mars). De ortodokse kirkene i Øst-Europa bruker en annen beregning som gjør at deres påskefeiring vanligvis faller senere enn påsken i Vest-Europa.
For kristne er påskens opprinnelse korsfestingen av Krist og hans gjenoppstandelse. I følge Gospelet ble Jesus Kristus, frelseren, den sanne Messias, den som ble lovet i Gamletestamentet, korsfestet og gjenoppstandelse på tiden under den jødiske høytiden. Ettersom gospelet omkring Krist spredde seg utover den ikke-jødiske verden kom den til å bli blandet med de hedenske ritualene.
—
Samtidige tradisjoner som påskeharen og påskeegg har også sin bakgrunn i praksis etablert av Semiramis. På grunn av deres fruktbare natur har harer lenge blitt assosiert med fruktbarhet og dets gudinne, Inanna. De gamle babylonerne fortalte at et egg hadde falt fra himmelen og ned i Eufrat og at det var fra dette at dronning Inanna eller Astarte, andre navn for Semiramis kom.
Haren har også hatt status som fruktbarhetssymbol, og i form av påskehare skal han stamme fra Tyskland. Virkelig stor ble han imidlertid da han ble flyttet over til USA og det viste seg at han egnet seg ypperlig som myk og nusselig påskefigur som passet fint sammen med egg, et annet fruktbarhetssymbol. Eggene har imidlertid form av godterier i moderne påskehareskikk.
Både hekser og annet skrømt er også tradisjonelt spesielt knyttet til påsken, som i det svenske uttrykket påskekjerringer. I tradisjonen gjenfinnes det derfor et utall verneoppskrifter som skal sørge for at ikke trollmaktene, representert ved alt fra de underjordiske til den djevelske Loke, kjent fra norrøn mytologi, får ta over i denne utsatte tiden.
En del arbeid har vært oppfattet som syndig i denne tiden og derfor omfattet av tabuer. Dette var arbeid med øks eller skjæreredskap på skjærtorsdag, fordi man mente at Jesu kors ble tilvirket med slike redskaper nettopp denne dagen. Eller stikkarbeid, ettersom soldatene stakk Jesus med spyd, og spinning, ettersom tauene Jesus ble bundet til korset med, var spunnet på skjærtorsdag. Gjorde man arbeid som minnet om de overgrepene jesus ble utsatt for, forsterket man lidelsene hans, var logikken. Man havnet dermed på parti med alle onde makter, som da fikk fritt spillerom. Derfor var det regnet som en god taktikk å korse seg for å få Jesu støtte i kampen mot ondskapen.
Men fremst i køen over ondsinnet skrømt stod altså heksene, trolldomskyndige kjerringer med gode forbindelser til djevelen og en egen evne til å utøve skade på folk og fe. For heksene var skjærtorsdag en av årets store høytider.
Ettersom maktene er i full aktivitet rundt påsketider er det også en ypperlig anledning til å ta varsler for resten av året. Påsken kommer også omtrent samtidig med de første vårtegnene, noe som ytterlige har styrket posisjonen som høykonjunktur for spådommer av forskjellig slag. De forskjellige varslene er gjerne knyttet til ulike dager i påsken alt etter hvor i landet man befinner seg.
Påskeharen er et symbol på fruktbarhet, og skal ha sin opprinnelse i den keltiske gudinnen Eostre, som også symboliserer fruktbarhet.
—
Blant de eldste armenske mytene finner man legender om krigene mellom armenerne og assyrerne. Haik, ansett for å være armenernes patriark, den som grunnla den første armenske stat, skal ha overvunnet den assyriske giganten Bel, som blir ansett for å være Nemruth, den babylonske kongen som i følge Bibelen skal ha forsøkt å bygge Babels tårn. Armenerne kaller seg selv for Hai og deres land for Haiastan til ære for Haik. Haiks hærer invaderte Babylon og etablerte kongedømmet fra hvor armenerne hevder deres arv.
Påskens opprinnelse, en tid forbundet med Kristus gjenoppståelse, er basert på en gammel hedensk feiring. De kristne anser denne dagen som en minnestund for den kulminerende begivenheten for deres tro, men på lik linje med så mange andre kristne feiringer har påsken blitt kommersialisert og sammenblandet med ikke-kristne tradisjoner slik som påskeharen, påskeparader og jakten på påskeegg. Påske er i utgangspunktet en religiøs høytid som blir markert med en rekke helligdager, religiøse skikker og symboler. I tillegg har feiringa fått flere verdslige innslag og folkelige uttrykk. Det gjelder alt fra gamle tradisjoner som bruken av påskeegg, påskeharer og gule påskekyllinger til nyere tiders påskeferie, påskekrim, påskenøtter og påsketre.
Opprinnelsen til påsken dateres tilbake til tiden ikke lenge etter den store floden beskrevet i Genesis 6-9. Nimrod, en sønnesønn av Noa, hadde vendt seg bort fra hans bestefars Gud og hadde blitt en tyrannisk hersker. Som konge skapte Nimrod i følge Bibelen Babel, Ninevah, Asshur, Calla og andre byer, alle kjent for livsstiler som fremmet ondskap og pervertering. Da Nimrod døde guddommeliggjorde hans kone, dronning Semiramis, ham som solguden eller livgiveren. Senere skulle han bli kjent som Baal, og de som fulgte religion Semiramis skapte i hans navn ble kalt Baal dyrkere og ble assosiert med avgudsdyrkelse, demondyrkelse, menneskeofring og andre praksiser som ble sett på som onde.
Enmerkar i legenden Enmerkar og herren av Aratta, trolig i det gamle Armenia, er en legendarisk sumerisk historie om hvordan makten ble flyttet fra Aratta til Uruk, noe lenger til sør, og som stemmer med at den første sivilisasjonsutviklingen først fant sted i fjellsidene for senere, langt mer utviklet, å komme til lavlandet.
Denne legenden er kjent for både å ha likheter med legenden om Babels tårn, E-ana, en ziggurat i Uruk bygget i ære for gudinnen Inanna, som tidligere hadde hatt sitt tempel i Aratta, og språkets forvirring da Enmerkar, kongen av Uruk, siterer hymnen Nudimmud som ber guden Enki om å gjenetablere den lingvistiske enheten i regionene kalt Shubur (Subartu), Hamazi, Sumer, Uri-ki (Akkad) og Martu. På akkadisk er ordet Uri det de kalte seg selv. Ordet akkadiere ble gitt etter hovedstaden Akkad eller Agade som Sargon grunnla (Bibelen forteller at Nimrod grunnla Akkad).
Babel er den hebrewske ekvivalent til det akkadiske Babilu, det greske Babylon, en kosmopolitisk by som opptrer i forbindelse med språkenes forvirring. Babels tårn har ofte blitt assosiert med kjente strukturer, der i blant med E.temen.an.ki, templet for grunnlaget eller skapelsen av himmel og jord, navnet på en ziggurat dedikert til guden Marduk i Babylon av Nabopolassar i det kaldeiske eller nybabylonske dynasti i 610 f.vt. Historien om Babels tårn var trolig influert av E-temen.an.ki under det babylonske fangenskap.
Det er uklart når E-temen.an.ki ble bygget, men det var trolig før kong Hammurabi (1792-1750 f.vt.). Det blir antatt at det babylonske skapelsesdikt Enûma Elish ble skrevet under Hammurabis tid ettersom det nevner at E-sagila, Marduks tempel, ble skapt rett etter skapelsen av verden og impliserer eksistensen av E-temen.an.ki, hvor av begge strukturene blir antatt å ha eksistert lang nok tid tilbake til at dem som skrev diktet skal ha vært klar over når de ble oppført. En tidligere sumerisk historie med lignende elementer er Enmerkar og herren av Aratta.
I følge Bibelen var det i byen Babel at folket skapte et tårn for å utfordre Gud. Frem til da hadde alle folkene på jorden (i alle fall den kjente delen) talt et språk. Byggingen av tårnet førte til at Gud i følge Genesis 11:7 forvirret deres språk for å forhindre dem fra å bli samlet i deres falske tro. Ettersom folk migrerte til andre steder av verden tok mange av dem deres hedenske praksiser med seg.
Sankt Hans
Sankt Hans, også kjent som Jonsok, ettersom feiringen er oppkalt etter døperen Johannes, en skikkelse som dukker opp i Det nye testamente, eller hans danske helgennavn St. Hans, kan i Norge også kalles jonsvaka, som er norrønt og betyr ”våkenatt for Jon.” Sankthansaften feires 23. juni, som vil si kvelden før selve høytidsdagen. Det er en kirkelig høytid til minne om døperen Johannes’ fødsel og ble plassert ved midtsommer for på den måten å balansere vintersolværet, dagen da Jesus ble født.
Johannes Døperen, som var sønn av den jødiske presten Sakarja og Elisabeth, Jomfru Marias kusine, døpte sin tremenning Jesus Kristus i Jordanelven. Det fortelles i Bibelen at Maria besøkte Elisabeth mens de begge var svangre, og at barnet da ”hoppet av fryd” i hennes mage. I Den katolske kirke mener man at Johannes da ble løst fra arvesynden, og dermed født uten skyld (dog ikke unnfanget uten skyld som Maria).
Dagen er foruten å bli knyttet til den kristne høytiden samtidig knyttet til gamle, før-kristne midtsommertradisjoner, som har blitt markert på ulikt vis over hele Nord-Europa, og feires i Norge som en sommerfest hvor man mange steder har store sankthansbål den 23. juni.
Den folkelige midtsommerfeiringen er eldre enn den kirkelige høytiden og har tradisjonelt involvert spill, dans og drukkenskap, som myndighetene iherdig har motarbeidet på 1500-tallet. Den ikke-kristne tradisjonen med å feire sommersolverv, tidspunktet når jorden er i det punktet av sin bane hvor den nordlige halvkule heller sterkest mot solen, er særlig utbredt og sterk i Sverige, Finland, Estland og Lettland, men liknende tradisjoner finnes over hele Nord-Europa og i Storbritannia. Når solen står i sør midt på dagen har den sin høyeste høyde over horisonten i året og det er den dagen som har lengst daglengde. I dagligtale sier man ofte at «sola snur» på dette tidspunktet.
I mange trossystemer er det dagen for den største kampen mellom den mørke og den lyse solguden, som vil si den faretruende mot den beskyttende, som vanligvis er brødre eller tvillinger, i året. Midtsommer, som har blitt feiret fra de tidligste tider, er høyden fra hvor solen faller ettersom det er dagen hvor lyset varer lengst. Midtsommer eller Litha betyr at solen står stille.
Både i Sørvest Asia og i det aegeiske området var midtsommer innledningen for en tid med sorg: Babylonerne markerte nedgangen i soltimer og den drepende sommervarme og tørke med en seks dagers «begravelse» for guden.
Folket i Sørvest Asia – Sumerernes bakgrunn
filmsnutter for aktivister 