Folkemordet på armenerne, ADL og B. Lewis november 29, 2008
Posted by Sjur Cappelen Papazian in Armenia.Tags: Alain Finkelkraut, Albert Memmi og Pierre Vidal-Naquet, American Committee for the Independence of Armenia (ACI, Anatolia, Anti-Defamation League (ADL), Armenian National Committee of America (ANCA), Bernard Lewis, den 24. april 1915, den amerikanske Kongress, den armenske diaspora, den israelske lobby, den tyrkiske regjering, Dennis Hastert, det armenske folkemord, det ottomanske Tyrkia, Edward Said, Folkemord, Israel, John Mearsheimer, Mehmed Talat, No Place for Hate (NPFH), orientalisme, ottomanske Armenia, Richard G. Hovannisian, Robert Kocharyan, Sørvest Asia, Sørvest Asia - Armenia, Sibel Deniz Edmonds, sionister, Stephen Walt, The Banality of Denial: Israel and the Armenian Genocid, The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy, Tyrkia, wilsonianske Armenia, Yves Ternon
1 comment so far
USA kan godt lage resolusjoner som priser Israel, men hva med å anerkjenne folkemordet mot armenerne? I arbeidet med å vinne formell aksept av USA vedrørende det armenske folkemord har det oppstått en rekke motstandere, som strekker seg fra den fornektende tyrkiske regjeringen, Israel og den israelske lobby, og til USAs militære etablissement.
”Kill every Armenian man, woman, and child without concern.”
– Mehmed Talat –
”We hope this process will lead to a full recognition by the USA of the fact of the Armenian genocide.”
– Robert Kocharyan –
Den 24. april hvert år markerer armenerne og deres følgesvenner folkemordet på hele 1.5 millioner armenere, samt millioner av assyrere, arameere, grekere og trakere, i 1915.
”I en tid med universell bedrag, å fortelle sannheten blir en revolusjonær handling.”
George Orwell George Orwell
”Jeg tror at ubevæpnet sannhet og betingelsesløs kjærlighet vil ha det endelige ordet i virkeligheten. Dette er grunnen til at det å midlertidig bli slått er sterkere enn ondskapens triumfering.”
Martin Luther King, jr.
I den amerikanske Kongressen har resolusjoner vedrørende det å anerkjenne folkemordet og det ottomanske Tyrkias ansvar blitt undertrykt av Tyrkia og dets høyrehånd på dette området: Den israelske lobby, en lobby godt beskrevet i boka The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy av John Mearsheimer ved University of Chicago og Stephen Walt ved Harvard University.
Sionister og israelske ledere, regjering, akademia, forskere og mennesker har alltid støttet den tyrkiske posisjon, at det var en krigstidstragedie, og ikke folkemord. Dette ikke minst på grunn av at Israel er politisk, militært og økonomisk alliert med Tyrkia. Problemet er kun det at den armenske diaspora og det armenske folk ser på dette som et dobbelt forlkemord, hvor folkemordet først fant sted for deretter å bli neglisjert og underkjent.
Sammen med USA er Tyrkia en av Israels to nærmeste allierte i verden. Tyrkia var blant annet den første nasjonen der muslimer utgjør mesteparten av befolkningen som formelt anerkjente Staten Israel, den 28. mars 1919, kun et år etter erklæringen om opprettelsen av den jødiske staten. Israel har vært den største bidragsyteren til det tyrkiske forsvaret. Militær, strategisk og diplomatisk samarbeid mellom Tyrkia og Israel er høyt prioritert av regjeringen av begge land, der begge med tar hensyn til de regionale ustabilitetene i Sørvest Asia.
I følge Bernard Lewis og andre såkalte «orientalister» som fører en splitt og hersk over Sørvest Asia for på den måten å beholde kontrollen over området og naturressursene som befinner seg der er Tyrkia og Israel de to eneste demokratiske landene i regionen. Spørsmålet er bare hvor demokratisk disse to landene er. Hvis dette er demokrati spar meg med andre ord for demokratiet. Begge landene undertrykker deres egne befolkninger, noe som i Tyrkia ikke aller minst skjer gjennom vidstrakt bruk av paragraf 301 hvor det heter seg at det er ulovelig å kritisere det tyrkiske, og i Israel skjer gjennom undertrykkelsen av palestinerne, og da ikke minst i Gaza og Vestbredden. I tillegg kommer at begge landene kan sees på som okkupasjoner. I Israel ankom europeiske jøder som annekterte palestinsk land og Antalia ble invadert av et tyrkisk folkeferd som senere undertrykte og utryddet de opprinnelige folkeslagene der og da ikke aller minst de kristne. Begge landene har med andre ord et godt stykke å gå før de kan erklæres som demokratier i termens opprinnelige forstand.
Spørsmålet om USAs anerkjennelse av det armenske folkemord har vært debattert mer enn én gang i begge hus i Kongressen. Under en slik debatt på slutten av 2000 trakk Dennis Hastert, taler for Representantenes hus, en resolusjon som ville ha anerkjent det armenske folkemord på selve stemmekvelden, etter personlig forespørsel fra president Bill Clinton. I Hasterts pressemelding sto det at dette var fordi ”presidenten har reiste alvorlige nasjonale sikkerhetsbekymringer og har bedt om at huset ikke overveier H.Res.596, som gjelder anerkjennelsen av det armenske folkemord.” Det var erkjennelsen om at bipartisan resolusjon ”ville ha hatt støtte blant flertallet av huset”, men at dette i følge presidenten kunne ”ha negativ innvirkning på situasjonen i Midtøsten og risikere amerikanske liv.”
Noen år senere, i 2005, beskyldte den tyrkisk-amerikanske tidligere FBI oversetter og grunnlegger av National Security Whistleblowers Coalition (NSWBC), Sibel Deniz Edmonds, det amerikanske svaret på den norsk-franske forhørsdommeren Eva Joly, eller Gro Eva Farseth, som har blitt omtalt som en av Frankrikes mest nådeløse og ubestikkelige korrupsjonsjegere, og som ble gitt PEN/Newman’s Own First Amendment Award for hennes forsvar for den frie ytring og avdekning av løgn og korrupsjon, FBI for å ha dekket urettmessig økonomisk kontakt mellom Hasterts kontor og visse tyrkiske sirkler.
Hastert ble beskyldt for å ha vært bestukket av Tyrkia for å trekke resolusjonen. Etterforskende journalist David Rose fortalte Democracy Now!, en daglig radio-og TV-nyhetskringkaster med over 400 amerikanske stasjoner, at ”Dennis Hastert ikke var kjent som en av forfatterne av Clintons anklage ettersom han ikke tok bedømninger ved mange anledninger, men gjorde det i dette tilfelle. I wiretaps som ble oversatt av Sibel Edmonds ble det referert til dette svært kontroversielle spørsmålet vedrørende Husets stemme. Et av de tyrkiske målene for disse wiretaps hevdet at prisen på for å få Dennis Hastert til å trekke resolusjonen ville være 500.000 dollar.”
I Jerusalem Post erklærte spaltist Larry Derfner ”Vedrørende det armenske folkemord så har Israel og noen amerikansk-jødiske organisasjoner… i mange år handlet aggressivt for å stilne omtalen av det. Israel har erklært at det ikke er noen i dets politikk vedrørende folkemordet, men holder ved sin 1995 erklæring om at temaet skulle bli debattert blant historikere, ikke politikere. Dette ville ha vært utenkelig hadde det gjaldt folkemordet på jødene. Akademikere vedrørende folkemord anser fornektelse som den høyeste form for hattale og den siste etappen av folkemord. Nobelprisvinner Elie Weisel kaller det for ”dobbel drap.”
Kanskje det mest uventede og skuffende er motstanden fra en sammenslutning av nasjonale jødisk-amerikanske organisasjoner, inkludert Anti-Defamation League (ADL), som identifiserer seg som en menneskerettighetsorganisasjon viss formål er å sikre rettferdighet og rettferdig behandling for alle borgere” og har derfor inngått samarbeid med ulike kommuner i USA vedrørende det å bekjempe hat, slik som No Place for Hate (NPFH) kampanjen. Ved å delta i Tyrkias multimillion dollar kampanje for å fornekte folkemordet har ADL mistet den moralske autoritet som kreves for å støtte antihatsprogrammer. Det er absurd at en gruppe engasjerte i folkemordsfornektelse skal belære om toleranse.
Noen av de viktigste verker av akademisk forskning som har fornektet folkemordet er jødiske historikere som Stanford J. Shaw av University of California, Los Angeles (UCLA), og Bernard Lewis av Princeton, som har blitt betegnet som de neokonservatives åndelige gudfar og av den palestinsk-amerikanske litterærteoretikeren, professoren ved Columbia universitet og aktivisten Edward Said, som ble kjent for å ha dekonstruert begrepet orientalisme, som bygger på selvbekreftelse heller enn objektive studier, en form for rasisme og et verktøy for imperialistisk herredømme, og ansett for å være en av postkolonialisme teoriens grunnleggere, blitt utpekt som samtidens hovedfiende nummer en allerede i boken Orientalism fra 1978, hvor Lewis sine verker ble ansett for å være eksempler på orientalisme.
I et intervju i Le Monde i november 1993 sa Lewis at de ottomanske tyrkernes drap på omkring 1.5 millioner armenere i 1915 ikke var folkemord, men det brutale biproduktet av krig og at realiteten av folkemordet på armenerne ikke var noe annet enn det armenske folks fantasi. En rettssal i Paris anså dette som en fornektelse av folkemordet og bøtela ham den 21. juni 1995 med en frank og publiseringen av straffen i Le Monde. I følge retten hadde Lewis rett til å ha sine egne synspunkter, men at de ødela for tredjepart og at det kun er gjennom å gjemme elementer som går mot hans tese at forsvareren klarte å hevde at det ikke var noen seriøse bevis for folkemordet mot armenerne.
Lewis syn på det armenske folkemordet har blitt kritisert av vellkjente historikere og folkemordsakademikere som Alain Finkelkraut, Yves Ternon, Richard G. Hovannisian, Albert Memmi og Pierre Vidal-Naquet, og han har blitt kalt en beryktet folkemordfornekter. I følge historikeren Yair Auron, forfatteren av boken The Banality of Denial: Israel and the Armenian Genocide, ga Lewis dekke for den tyrkiske agenda som går ut på å of mørklegge den akademiske forskningen vedrørende folkemordet.
Da Lewis mottok den prestisjefulle National Humanities Medal fra Bush november 2006 kom sterke innsigelser fra Armenian National Committee of America (ANCA), som har vokst ut av American Committee for the Independence of Armenia (ACIA), som ble dannet etter Første verdenskrig av Vahan Cardashian, den tidligere ottomanske konsulen i Washington.
ACIA hadde som mål å skape et uavhengig wilsonianske Armenia, som refererer til grenskonfigurasjonen for en foreslått armensk stat trukket opp av USAs president Woodrow Wilson under Sèvres avtalen, en fredsavtale signert av noen av de allierte i Første verdenskrig den 10. august 1920, men som aldri kom til å bli realisert ettersom den tyrkiske selvstendighetskrig tvang de tidligere allierte tilbake til forhandlingsbordet før ratifiseringen av avtalen. Deltagerne kom frem til Lausanne avtalen, som annulerte Sevres avtalen og som trakk grensene for dagens Tyrkia, i 1923. Armenia ble delt mellom Tyrkia og Russland, og heller ikke kurderne, som i dag er verdens største etniske befolkning uten land, fikk et eget land. Den foreslåtte staten inkluderte Erzurum, Bitlis og Van, som var deler av regionen referert til som det ottomanske Armenia, også kjent som Vest Armenia.
ACIA utviklet seg gradvis til ANCA, som ekspanderte dets aktiviteter til å inkludere mediearbeid vedrørende å bidra til debatt rundt diverse armenske anliggender, der i blant folkemordet. Andre aktiviteter inkluderte å holde markeringer den 24. april, den såkalte folkemordsdagen, avholde offentlige forumer, ordne med stemmeregistreringer og støtte lokale og statlige politikere.
Utøvende direktør i ANCA, Aram Hamparian, offentliggjorde en mistillitserklæring hvor det het seg at ”Presidentens avgjørelse om å ære arbeidet til en kjent folkemordsbenekter – en akademisk leiesoldat viss politiske motiverte anstrengelser for å dekke sannheten går i mot et hvert prinsipp som denne prisen ble etablert til ære for – representerer et sant forræderi av den offentlig tillitt.”
Lewis argumenter med at: ”There is no evidence of a decision to massacre. On the contrary, there is considerable evidence of attempts to prevent it, which were not very successful. Yes there were tremendous massacres, the numbers are very uncertain but a million may well be likely, …[and] the issue is not whether the massacres happened or not, but rather if these massacres were as a result of a deliberate preconceived decision of the Turkish government… there is no evidence for such a decision.”
I følge Lewis er det å sette opp folkemordet mot armenerne som en parallell med holocaustet mot jødene under Andre verdenskrig absurd. I et intervju med den jødiske avisen Haaretz sa han at:
”The deniers of Holocaust have a purpose: to prolong Nazism and to return to Nazi legislation. Nobody wants the Young Turks back, and nobody wants to have back the Ottoman Law. What do the Armenians want? The Armenians want to benefit from both worlds. On the one hand, they speak with pride of their struggle against the Ottoman despotism, while on the other hand, they compare their tragedy to the Jewish Holocaust. I do not accept this. I do not say that the Armenians did not suffer terribly. But I find enough cause for me to contain their attempts to use the Armenian massacres to diminish the worth of the Jewish Holocaust and to relate to it instead as an ethnic dispute.”
Final Stage of the Armenian Genocide is Turkey’s Denial
Israel minister threatens “holocaust” in Occupied Gaza
Unnlatende holdninger vedrørende armenerne
Iraks mangfold er ved å forsvinne
Det armenske holocost og frem til i dag
filmsnutter for aktivister 